Osvald Eie was born on and grew up all his childhood, teenage years and as a young adult, at Store-Eie farm at Seterstøa in Nes municipality in Viken county Norway. See the farm history of Owning Farm below. He was baptized and confirmed in Årnes Church in Årnes. He was married in Jakob Church in Oslo, now a cultural church. Marriage to Osvald on 11.02.1932. The obituary in Romerikes blad, Indre Akershus blad, Glomdalen and in Østlendingen. Osvald was buried in Årnes Church. Grave memorial at Årnes cemetery. Source reference: Genus og Data Gravminnebasen, ID: e131c8ed-ebc4-4a6b-9672-2eb52fb02aa3, memorial page based on photos and grave memorial data for Osvald Eie, (26 October 1902 - 03 January 1979).

The picture was taken at Eie farm on Seterstøa behind the main building, about 1915. Born and lived in childhood and adolescence at Store Eie farm, Eievegen 3, 2150 Årnes There were Seterstøa championships in various events every spring and autumn, when Osvald was a child: shot put, throwing on the jab, running about, shooting flashes, throwing at boxes, and more - the competitions held at the school at Seterstøa. Osvald served his military service for 3 months at Gardermoen as a chef. He cooked up food in huge pots, which were then wrapped in straw in large crates, and driven out to the soldiers. Then the food was fully cooked during the after-heating in the large pot. Very tasty food, Osvald thought. Educated at Otto Treider Handelsskole (the education was financed with inherited money from Peder Schøyen), with very good grades - Osvald liked to attend Christiania Tivoli when he lived in Kristiania.

Osvald lived with his sister Ågot Bergljot "Lotte/Lotta" Brennvik at Nedre Sankthanshaugen, on the lower side of Sankthanshaugen, in Ullevålsveien in Oslo. It was then zoo at Sankthanshaugen, with bears and exciting animals. Merchant Oskar Roald Olsen Eie was best friends with Osvald Eie - they were on fishing trips on top of Hennivangen, up in Odalen at parties, summer trips and more - they did everything good comrades do. Osvald had a fun meeting with his friend at Årnes cinema - the film showed a paragraph with the bathing lady, and just as she took off her bathrobe, the train got in the way of the great view. His friend had seen the film many times already, and was on his way back in for another round, because as he reasoned: "one day the damned train will be late" - so he could see the chick bathing! This was when film was still new technology, and his buddy lacked understanding of the inevitable iteration of footage.

Osvald had to interrupt his education when he was called home to Store Eie farm when his father Karl Olsen Eie could not bear the main responsibility of running the farm anymore. Anton Fredrik Holt often drove hay from Store-Eie farm for sale to Breiby on Haga. Sverre Eie stood in the back of the truck together with Sigrun Holt and hoia to walk along the road.

The near-drowning in Flæman lake

Osvald drove for years many timber loads from the sidewalk down to Seterstøa, often with several horses in the cortege, because they had many horses at Store-Eie farm. In the winter of 1926 on the way with 2 horses each with their own pull, over deep Flæman lake at Trangsrud on Rakeie, where Folbergsetra is located on the hill by the sea shore (see father-in-law Kristian Adolf Olsen Klevenberg), the ice broke under one horse. The horse and Osvald went under in the ice water. Osvald took on indictive responsibility, and dived down to the 2 locking pins that held the pull and the lumber load of the horse's harness: he pulled out the locking pins on either side of the kite: It sank to the bottom, then the horse was free - but still scrambling in the ice water. The horses were shod with long spikes, and Osvald lured the other horse still standing on top of the ice, close enough to the ice hole, that he could fasten the straps in the harness of the horses together. Then he commanded the horse on top of the ice to pull backwards. The horse in the water made it almost all the way up: then the belly belt on its harness broke, and thus all the harness including the grime loosened, and the horse fell back down into the Flæman ice water: now completely naked horse, without any harness! How to attach the reima from the second horse now? Osvald got out of the ice hole and retrieved a long rough chain from the other horse's drag. He jumped back into the ice water, wrapping the chain around one of the forewings of the frantic horse. Then he stuck the chains into each other several times. But he lacked the last locking bolt that would hold the chain completely firmly.
Osvald then stuck one of his middle finger(!) into the last chainring, as a replacement for the locking bolt - normally of steel. Then he smacked his horse on top of the ice, which then pulled backwards with all his might. And both the horse and Osvald were pulled up from the depths of Flæman! An incredible feat by the then 24-year-old Osvald, who saved the horse from a certain drowning death - alone inside the Rakeie sidewalk. His middle finger was sore and blue for months afterwards. Osvald was a very hardy and energetic man - and managed to keep an ice-cold focus on solutions in crisis situations, a trait many in the family have.

Osvald born in 1902 married to Mary Klevenberg. They lived in a place down at the exit of Eie, popularly called "The Peak". Teie was also called the place, and had 3 rooms, and door right out, so it rained in.

Osvald Eie's mother: Hanna Louise Eie wasn't thrilled with Osvald's family: "should light the whole rat nest, with her rst children" she said... Osvald inherited half of the land belonging to Eie farm: the land he himself cleared/broke out at the place Bratsrud, as a young man. Eie søndre 142/21 spun off 1947 to Osvald Eie from bnr. 3 Osvald and Mary Eie leased Nordgården Sandaker at Seterstøa, before moving to Gruesetra. But two families of social clients lived in the main building: Reidar, Anker and Egil Bråthen, and their parents lived in Nordgarn Sandaker. Egil wore a dress and white as well as a top hat at Årnes, a rare sight. Reidar lived for a while at Haga; and could not be evicted," the social manager of Nes municipality decided. Although the owner of the farm: Karl / Carl M. J. Sandaker (brother of Hanna Louise Eie) terminated these social clients, wanting them out. Osvald used the barn and outbuildings. There they had 3 horses, 8 dairy cows, calves, ox, pigs, sheep and chickens. Her daughter Annie Ragnesjö had a regular job twice a day, milking all the cows. The milk was not sold: much was given to the cuckoo calves, and the meat was then sold.

It is quite possible that Karl Olsen Eie, Emil Halvorsen, Hanna Louise Eie and Emma Karoline Halvorsen did not want Osvald to move into Nordgarn Sandaker, because he could then take over the farm permanently. Therefore, his attempts to live in the main building were perhaps sabotaged by relatives. Emil in particular often said that Osvald and the kids had nothing to do with Nordgarn Sandaker. The Sandaker family that Hanna came from came from came from Runni farm; while Karl largely came from Skøyen farm on Disenå: both guards two of the largest farms in the region, and competitors. Karl's eldest son Osvald was then considered to "belong" to the Skøyen family.

Olavus Lure lived at Nordgarn Sandaker with 6-7 kids, and drove truck loads to Gruesetra for Osvald Eie. He also brought bark to Krokvegen 20 at Rånåsfoss. Osvald Eie started building residential buildings at Bratsrud homestead, he had built foundations, and cut a lot of timber and sawn planks, but was not allowed to buy nails and cement, by the state due to restrictions: only people with very special needs were granted a purchase permit. Then Osvald Eie's family moved to Gruesetra. While the timber rotted up unused. The land that Osvald inherited was broken up by him near Bratsrud.

Osvald Eie bought tracked tractor, which he drove 6 lumber loads behind at the same time, 6 goat doves. This was the first tracked tractor in Nes bought by the Røtnes farms, and they sold the tractor to Osvald when they were going to buy a new tractor. And there was a huge commotion at Seterstøa when he Osvald Eie drove with this tracked tractor: women screamed, horses flew take Vega, and boys wanted to beat him up for all the spectacle. Edon Vaterland, who was Johan Eie's farm boy at Nordre Auli farm on rakeievegen, filled linseed oil on the engine, instead of engine oil, and then the engine cut: cracked, and could not be repaired. This happened the same year the machine was purchased. The tracked tractor was bought from the Røtnes farms, it was the 2nd tractor in Nes: Røtnes farms then bought a new tractor and sold the old one to Osvald Eie. It was American engine, and no repair parts in Norway.

Osvald Eie bought several mopeds that he used a lot as a flexible means of transport, from Arild Nilsen who ran the sports shop at Årnes, and was in the military and home guard with Sverre Eie - they were friends. Magnus Nilsen was his father, and friend of Eiler Eie It was Seterstøa sanitation association with a lot of activity for many years. Han Ole: Ole Kristiansen Klevenberg was a saw worker, and it was a big day at Seterstøa train station, where Osvald Eie Osvald Eie also worked for a while. Saga was located opposite the ferry port across Glomma to Bjertnes farm. Saga went on electricity. Osvald said the fuses were so low-sized, they were running all the time — so they had to put nails into the fuse hole to run the saw enough.

Osvald and Mary lived until 1952, at b.nr. 3, Søndre Eie (also called Teie, with legal document name: "Fjellhøi") under Store-Eie farm at Seterstøa in Nes municipality in Viken county Norway. There was a separate road up to the right, called "Kjonavegen" after a kjone / small food storage house that stood right there - from Seterstøavegen, at the intersection of Eievegen to Vesle-Eie farm. Osvald and Mary owned all the buildings there: 8 buildings - dwelling, wood bowl, barn, storehouse, potato cellar, toilet, barn, and pig house. The house building was later sold to Halvard Sutterud (he was a bachelor all his life, and worked at the Institute for Energy Technology at Kjeller, together with Arild Lindboe - Halvard had dark hair and was a very beautiful man, and he was an acquaintance of Odd Eie at Årnes. The land belonged to Store-Eie farm. Teie main house was moved to promontory between two streams a few hundred meters opposite the Vesle-Fjuk site, where Kåre Skogseth - Gunnvor Helene Skogseth and Bjørn Øyvind Skogseth lived in 1939-1941 when they worked at Fjuk farm at Årnes. They are the family of Anne-Lise Eie - the wife of Sverre Eie - who is Osvald's son. Halvard Sutterud bought Teie the main house for 200-300 kroner in 1963-64, and spent a few years cleaning the house up again, and paneling it externally. He did a pretty job. Osvald, Mary and their family lived in the years 1952-1957 at Gruesetra, which they rented for 5 years: Husmolivegen 696 Osvald and Mary with their children took over Gruesetra on 14 April 1952, after Johan Carl Grueseter and Magnhild Gruesetra - then Johan's mother Anne Johansen Grueseter died on 5 January 1951. Gruesetra had been empty and uninhabited for 1 year and 3 months when Osvald and Mary and their family moved there.

Gruesetra's history

At Gruesetra, Osvald engaged in livestock farming and meat production for sale: cows, calves, sheep, lambs, horses and chickens, chickens. He had the village's only huge breeding bull, which was rented around the entire village on courtship for 👍🏻 good remuneration. In a small forge that stood about 50 meters from the farm well, on the other side from the main building, about 300 kilograms of dynamite - which Osvald had agreed to (something he regretted during the dry summer months, when he was afraid of a grass fire) - were kept for use in blowing up marsh ditches in the forest opposite Gruesetra. The dung splatter stood higher up in the air than the height of the full-grown spruce trees: about 30-40 meters up, when they burst off series of dynamite charges, to dig efficiently without having to dig by hand power. His son Sverre Eie was very fascinated by the power of dynamite digging. The cows grazing on the sidewalk were then startled by the explosions and ran in circles with the kurumpa straight up. The cow "Stjerna" had the greatest speed! The blast basses left small amounts of unused dynamite along the trenches, which the kids found afterwards. Fortunately, they had gained enough respect for the explosive force, that they left the dynamite untouched - although it was tempting to pick it up :D See NVE's report on ant trenching with dynamite under sources, a technique only used for a limited period.

Gruesetra is located in Baronskogen: a 47000-acre forest area, which belonged to Runni farm (from which large Årnes farm - today's Årnes center - was separated) which among others was owned by the family members Colonel Colonel Christian Halvorssøn Heyerdahl - who owned up to 20 large farms at the same time, and at least 3 churches - and his son Halvor Christiansen Heyerdahl, as well as by Baron Christian Frederik Wedel-Jarlsberg, which gave the Baron Forest its name. Today's owners are investor Christen Sveaas and the Andvord family. See more about the rich history of the Baron Forest below. See also local maps and cadastral data under pictures.

Osvald was good at hunting, and one autumn during the game time he came home with 8 tiur! which he had shot sitting in one and the same tree: an old pine top. Osvald headscarf the tiurs with a saloon rifle with a crooked barrel (!) - so he had to know the rifle so well that he compensated for the curvature angle of the barrel in the aiming before the shot.

Osvald also picked cranberries, blueberries and molts in industrial quantities: often several hundred liters, so the family had during the winter. He clenched the arms of his shirt and jacket and picked them full of berries, if he happened to come across a rich field in his daily walks through the woods.

Osvald cut timber while living at Gruesetra, mostly while living at Seterstøa: he drove planks and timber. He often spent the night at Langvasslia on the Trangsrud area by Rakeievegen when driving. See the local map. There were both Øvre Langvasslia, and Lower Langvasslia. He raced with 3 horses: 3 loads of timber at the same time. He often drove with Johan Eie, his brother, who became a user of Nordre Auli farm on Rakeievegen.

Karl Olsen Eie was very good at taming wild horses. He bought "impossible" horses very cheaply in Kristiania / Oslo, and trained them at Store-Eie farm. In order to wear out the wild steers and thus make them less quarrelsome and more receptive to training and reason, Charles connected on the slick of 2 full length large logs (very heavy). When the horse set off beyond the Eiefla at a wild gallop, Charles stood on the back of the sticks, holding the reins, until the horse was exhausted and docile. Charles repeated this until the horse gave up the opposition, and could be used as a useful workhorse. This is how he saved many a horse from the slaughter bench. Osvald Eie and Johan Eie often drove timber in the Baron Forest with 6 (rarely 11!) horses entoured. Something they were alone in having access to, so many horses. The other lumberjacks had only one horse.

One stallion Osvald tamed, set off at a hellish gallop down the Eiefla, BEFORE Osvald could connect the heavy tow. Osvald did NOT let go of the horse drums, however, and hung on magan after the stallion all over the field, until it stopped, and could be rented back to the stables. All the clothes: the shirt and pants, only the rags were left after the rough ride. Osvald was tough, and didn't complain. Family member Nils Østhaug was also exceptionally good at taming completely impossible wild guide horses. Lived from 1957 until his death at Søndre Kroken, Krokvegen 20

https://no.wikipedia.org/wiki/Kroken_(R%C3%A5n%C3%A5sfoss) 1910 census

Osvald was a philosophical thinker all his life, he loved to ponder, converse and debate about philosophical, societal and religiously convoluted questions, without simple answers - topics where there are always good arguments on all sides of the debate. He loved to deliberate for hours, for the pleasure of the conversation itself, in Socratic dialogue. Through radio's Long and Medium wave, he had contact with "the whole world" - the "internet" of the time - where the radio programs of the 1960s and '70s were in the service of public education, with a continuous stream of spiritually edifying debates and lectures. Osvald had deep respect for nature in the tradition of intermarried family member Arne Næss Sr. - and faithfully read the newspaper Nationen. He drew on a large number of artists among the family members, some of whom were of international stature: writers, actors, composers, painters, scientists and politicians - a small selection mentioned can:

Henrik Wergeland - Jacobine Camilla Wergeland - Major General Joseph Frantz Oscar Wergeland - Nicolai Wergeland, Eidsvollsmann - Hans Fredrik Gude - Oscar Arnold Wergeland Author Carl Schøyen - Erna Kamilla Ørgersdatter Schøyen - Thor Wilhelmsen Hiorth Schøyen - Wilhelm Maribo Schoyen - Eidsvollsmann Hieronymus Heyerdahl - Court lady for Queen Maud - Ingeborg (Lillian) Birgithe Wergeland von Hanno -

Erik Nicolai Bøgh - was a writer and in 1860 wrote the very successful satire "Grevinden, og hendes Cousin", about Countess Danner der en vise with the line "I hate it (i.e. the farmer), which rose from Dybet. Bedækket et Lands Foragt" caused outrage.

Erik Nicolai Bøgh was at the same time director of the Casino Theatre in Copenhagen: The Casino Theatre is known for being the site of a citizens' meeting on 20 March 1848, where the dazzling orator Orla Lehmann in particular demanded the king's ministry (government) be deposed, and a free common constitution for Denmark and the Duchy of Schleswig. The meeting was the start of the March Revolution that helped pave the way for the First Danish Constitution. Family member Ditlev Gothard Monrad is the father of the Danish constitution. He emigrated as a settler to New Zealand(!) after spectacle, where Ronny Eie much later also lived and studied. Monrad taught himself Maori, and gave away a valuable collection that today forms part of the New Zealand National Art Gallery, consisting of prints and graphics by old masters, including Rembrandt, Rubens, Dürer and Anthonis van Dyck.

Osvald was very interested in opera, and listened all evenings to opera every week. A Handskesjø championship sang Osvald Czardasfyrstinnen: 1 and 2 for Henning, in an approximately half-hour serenade for full throat over the month-dressed Romsjøen. Master bookbinder Henning Herman Torbjörn Svensson Ragnesjö was totally mischievous both during and after the session, perhaps both impressed and shocked in various mixes. The children Wiolet Liza Eie and Arild Sverre Eie as well as grandchildren Kristin Dagmar Eie Sundin Jansdatter and Ronny Eie inherited and continue their interest in opera. Osvald was a friend of the Brochmann family - Bertram Dybwad Brochmann - Jørgen Henrik Hegermann Brochmann and Anette Brochmann - whose family members own Hotel Continental and the entire block in Oslo.

Also, her daughter Gerd was very close friend of Ellen Brochmann and her family, she lived with them, and worked with them for years. The Brochmann family owns Hotel Continental: 5-star luxury hotel in Oslo. Gerd Mary Eie and Jan Alfred Andersen held a large wedding in the main hall of Hotel Continental in Oslo, which was put at her free disposal free of charge, including all the facilities of the hotel, a generous wedding gift from the Brochmann family that Gerd treasured dearly. It was an unforgettable fairytale wedding.

Osvald was also passionately opposed to eating meat! A seemingly strange attitude for a farmer's son, raised with an abundance of fresh meat, and who himself has been engaged in meat production for sale all his life. For a number of years, he had over 100 rabbits at Kroken at any given time, which the family ate well from. He believed, however, that a lot of meat impaired health, gave fat deposits in the blood vessels, as Leonardo da Vinci was the first to observe - deposits that dislodged to thrombosis and stroke or infarction, and heart attacks (see Reflections on arteriosclerosis under sources). With these realizations, he was far ahead of his general contemporaries. Osvald practiced his conviction through much of his life being almost exclusively vegetarian. Osvald believed that excessive meat eating accelerated aging. He would have embraced Gunhild Stordalen's "Eat" project with enthusiasm - Stordalen, previously married to Petter Anker Stordalen who is a friend of the Eie family today.

Osvald also believed that a lot of coffee drinking made one uglier... A perhaps more curious claim - in any case, he followed up his convictions in active action: and often drank only a tiny splash of coffee, mixed in a large glass of water. Neighbor Bjarne Fjellstad thought he might not be able to thin out the coffee like that about 50:1 - and drink the goods separately so that the inevitable dilution occurred first in the stomach, after passing the taste buds... for increased enjoyment of the coffee flavor. But this was out of the question for Osvald. He was going to drink the de facto water with a hint of coffee. It should be said that Osvald was very beautiful as a young man, and had a certain self-interest in preserving beauty as far as possible. Osvald inherited the genes from a large number of very beautiful women, who were intermarried on the large farms in the family, and into positions of power.

Lieutenant General and Minister Harald Nicolai Storm Wergeland Lieutenant General and Minister Harald Nicolai Storm Wergeland, cousin of the poet Henrik Wergeland Henrik Wergeland, have family ties to the Eie family, via Karl Eies Karl Olsen Own mother: Farmman's wife and freeholder Anne Maria Andersdatter Schøyen Anne Maria Andersdatter Skøyen. See the genealogy links under pictures.

The internationally significant painter Hans Fredrik Gude Hans Fredrik Gude has a family connection to the Eie family, via Karl Eies Karl Olsen Eie mother: Farmman's wife and freeholder Anne Maria Andersdatter Schøyen Anne Maria Andersdatter Skøyen. See the family affiliation under pictures.

Creator of Pinchcliffe Grand Prix - Ivo Gude Caprino Ivo Gude Caprino has a family connection to the Eie family, via Karl Eies Karl Olsen Eie mother: Farmman's wife and freeholder Anne Maria Andersdatter Schøyen Anne Maria Andersdatter Skøyen. See the family affiliation under pictures.

The nationally significant poet Hans Børli has a family connection to the Eie family, via the farms: Eie, Sandaker, Gjersøyen, Oppgarden Finnholt - and Klevenberget.

Lasse "Kjusern" Kjus - one of the world's foremost and most versatile alpine skiers of all time with 16 Olympic and World Championship medals, including four gold, 11 silver and one bronze, is a family member.

Norway's first female trotting coach Liv Jorun Haslie (Strøm) Norway's first female trotting coach Liv Jorun Haslie is a family member.

Lawyer Folke Teodor Ingemar Wahlquist was a lawyer with cases for large firms. He was an opera singer, but was not allowed by his father to sing professionally and have a professional singing career. He sang and Ole Eie played piano in the living room at Store Eie farm in Nes municipality in Viken county Norway. Ole was then extremely proud to bring in opera songs at Store Eie gård. This singing session was the only time Sverre Eie was allowed into the fine living room at Eie. Otherwise, he was barely allowed to enter the kitchen.

He also sang at Kroken: Krokvegen 20, 1927 Rånåsfoss, Norway, in the living room of Osvald Eie and Mary Eie.

Staxrud / Staksrud farm

Stately Staxrud / Staksrud farm next door to Gjersøyen farm, both of which are of the largest farms in the region, was located between Gjersøyen farm and Maarud farm. The main building at Staxrud farm was one of the largest in the region. Staxrud farm had one of Norway's largest storehouses, with 4 floors. Staksrud was for sale sometime shortly after 1929, when Karl Olsen Eie inherited about NOK 80,000 from the estate of Peder Andersen Schøyen, and Karl's eldest son Osvald Eie wanted to buy Staxrud farm, which has some of the finest agricultural land in Sør-Odal municipality. The buildings were somewhat poor, but the purchase had been good, the purchase price was about NOK 60,000. That is, about the entire inheritance, and Hanna Louise Eie said no (mother of Osvald). The farm Staksrud was bought by Maarud farm, and the poorly maintained Staksrud buildings were demolished in the 1960s, and the land incorporated into the buyer's farm: Maarud farm - 1200 acres of modern pump-drained cultivated land.

Rolf Jerpseth wrote June 8, 2006: Staksrud farm was under Gjersøyen farm, but came under Mårud farm, first as a separate farm, later placed under Mårud. When the buildings were demolished, perhaps about 1950, potatoes were grown there, Mårud produced potato chips since about 1935. Niels Thomas Stang started production in the old garage after a visit to the USA. As a kid, I often stopped by the garage and supplied myself with 'failed' chips that were put in a trough for general amusement. Mårud was separated from Staksrud by a bridge over Horgen, 'Hørjua', which was a favorite fishing spot, especially in spring, lots of shiny fish. The pikes went up into the stream under the bridge to spawn. We gently reached down and thrust it under his belly, it settled into his hand and was easy prey. On the headland from the bridge on the Staksrud side there was a fox trap made of logs. If the fox went in and supplied itself with the hen that was baiting, the limbs slammed again on both sides so that the fox also became a prey. Source: Staxrud in Sør-Odal bygdebok

Osvald Eie - son of Karl Olsen Eie, cousin of Lorentz Schøyen - planned to buy Staxrud/ Staksrud farm.

The great-aunt of Anne-Lise Eie, married to Sverre Eie: Indiane (Fredriksdatter Ullerfladen) Gjersøien Janna (Indiana) Gjersøyen / Gjersøien married into Gjersøien farm, and lived there as a farm wife, and would in that case with the purchase of Staxrud / Staksrud farm, become the neighbor of Osvald Eie and his wife Mary Eie.

One of Hans Gulbrandsen Maarud's children - Osvald's second cousin - was the last user of Staksrud farm.

Another daughter: Andrea Moss became a user of Skøyen farm. Rolf Jerpseth, son of Alf Einar Jerpseth and Anna Jerpseth - lived at Jerpseth place, owned all the way down to the Linna station area at Seterstøa, was located towards Eie Varden: next to Tormod Lange. Now he lives in Gjerdrum. Disen

The road from Seterstøa to Skarnes went down by Maarud farm and Disenå, right through Gjersøyen farm and Staksrud farm and Maarud farm. It was moved to today's road sometime in the 1960s-1970s. Tormod Tormod Olav Lange lived in Oslo, in Holmenkollen, he was a lawyer, possibly a Supreme Court lawyer, and wanted Osvald Eie to work a little for him, as a gardener, handyman, Osvald did not want that. Tormod used Skogheim at Seterstøa as a summer residence. Osvald Eie Osvald Eie had the forest right, to cut as much timber as he needed for the repair of houses, + wood. In legal dispute in 1949-1950, Osvald instead received about 55 acres of forest (20 acres of proper forest, and 35 acres of land grabs). Osvald cut timber there once, about 1959, when Sverre Eie was about 15 years old. Osvald owned half of Store-Eie farm. Ole Eie, Eiler Eie and Håkon Eie received a similarly large share: 55 acres - on 3-share. They each owned 1/6 of the property.

Fine sprigless pines could be sold to Holland as posts for timber rafts, which they banked into the swamp there, under the buildings. Sverre Eie never dared to go up to Skogheim: they always had a caretaker who looked after the property. The kids also never went up to Vesle-Eie farm, Lange who lived there, in respect. Amund Lange Amund Maarud Lange at Vesle-Eie farm was childhood friends with Osvald Eie, they played together. Osvald worked at Vesle-Eie farm during World War II, and sawed knob pellets for firing passenger cars. Lange put a larger engine on the saw, so that the engine could pull 4 saw blades, instead of just 1. It was then four times as large a knob production. The Germans also bought knobs, and it was not allowed to refuse to sell to them.

Osvald was a board member: Nationen, Wednesday, 11 October 1967

His brother Eiler Eie was one of the guys on the sidewalk, he was in on Rakeie and Finnholt Skauen, and actively sabotaged the Germans throughout World War II. He received weapons drops from aircraft, for use against the Germans. Osvald also carried out a bomb sabotage operation in Nes municipality about August 1943: Osvald and two other guys deployed bomb charges on the load-bearing foundation of the bridge over Sagstuåa at Folberg farm and Husmohaugen and Husmo farm (where Hjørdis Synnøe Johansen lived - as Mary, Osvald's wife, grew up with in an extended sibling group at Klevenberget), before crossing where Seterstøavegen nr 175 and Folbergvegen parts of. Seterstøavegen is the main road from Årnes towards Odalen and Kongsvinger. The bridge over Sagstuåa is of great strategic importance here. See map under pictures. However, the bomb blast charge was never fired due to counter-orders: it was dismantled and the other two guys brought the explosives back into Rakeie Skauen. The guys on the sidewalk intensely wanted Osvald to live with them at Skauen as well. But Osvald had his wife Mary Eie and the flock of infants to look after, they lived at Søndre Eie - Teie on Store-Eie farm on Seterstøa - so Osvald could not leave them. His father Karl Olsen Eie was also very old, and died in 1947, so Osvald ran the de facto Store-Eie farm for about 20 years, in more or less cooperation with several siblings. Osvald told this to his son Sverre Eie once: this was completely confidential information; Osvald told when the two alone cut timber in the Baron forest for six months continuously, in the spring of summer and autumn of 1959 - when Sverre was only 15 years old. Sverre and Osvald lived and worked together 24/7 throughout this period. And father and son got very close to each other.

Osvald was strongly publicly engaged in the fight AGAINST Norwegian EC/EU membership - with a full-page advertisement in Romerike's magazine on 19.9.1972 with counterarguments. He saw the point of the coal and steel union between the centuries-long warmongers Germany, France and Britain, i.e. the foundation of the EU, but believed that Norwegian interference in this weakened Norwegian agriculture's position.

Osvald was a strong opponent of nuclear weapons, and shared Oppenheimer's and family member Ingeborg Skjåk Bræk's concerns. He was also very concerned about the Cold War's potential for conflict, and in particular Akershus Energiverk's strategic importance as a bombing target, given that Osvald and Mary and their family lived close by. Osvald was characterized by having lived through two world wars: he was born in 1902, and remembered both wars with horror.

Osvald and Mary became deeply religious in adulthood, and participated for the rest of their lives in the Haugian community, regularly opening up as hosts of religious meetings in their own homes. Osvald was a self-taught musician on piano and guitar, and at times he sang daily. Towards the end of his life, he could sing for hours on The Hook - to entertain himself, and create sound and mood for himself. His daughter Gerd Mary Eie continued this religious tradition.

Property transfers in Nes Gnr. 142, bnr. 21 from Osvald Eie to Odd Eie for NOK 79,000, to son. Sources: • Glåmdalen 19.1.1976 • Akershus Arbeiderblad 30.1.1976

Words of remembrance of Osvald Eie in Glåmdalen on 10.1.1979: "Funeral Osvald Eie has passed away and was laid to rest at Årnes Church on Tuesday. He was from Setersøa, and known and held by his fellow villagers. At the time of his death, Osvald had lived at Rånåsfoss for many years, but most of his life he lived in his home village. For many years he and his family lived in Gruesetra at Skogen in Nes. Osvald was a quiet man with religious interests. With his amiable and helpful demeanor, he became an example to everyone. This also underlined res. chap. Larsen in his speech by the stretcher. Larsen brought the last greeting and goodbye from immediate family and friends. During his time at church, Odd Alsos played "Adagio". The hymns sung were "The Great White Flock" and "Then Take My Hands." Jens Kværner sang and "O great God" and "Hymne" by Nils Larsen. to the exit played Alsos, "Mourning March" by Oscar Borg. After the earthen fortification, the attendees were gathered in Runni Farm where the deceased was commemorated with beautiful words."

Osvald Eie ble født på og vokste opp hele barndommen, tenårene og som ung voksen, på Store-Eie gård på Seterstøa i Nes kommune i Viken fylke Norge. Se gardshistorien til Eie gård nedenfor.

Han ble døpt, og konfirmert i Årnes Kirke på Årnes.

Han ble gift i Jakob kirke i Oslo, nå kulturkirke.

Giftermålet til Osvald den 11.02.1932.

Dødsannonsen i Romerikes blad, Indre Akershus blad, Glomdalen og i Østlendingen. Osvald ble gravlagt i Årnes kirke. Gravminne på Årnes kirkegård. Kildereferanse: Slekt og Data Gravminnebasen, ID: e131c8ed-ebc4-4a6b-9672-2eb52fb02aa3, minneside basert på bilder og gravminnedata for Osvald Eie, (26.oktober 1902 - 03.januar 1979).

Bildet er tatt på Eie gård på Seterstøa bak hovedbygningen, ca 1915.

Søsknene Osvald Eie, Karla Unneberg, Ågot Bergljot "Lotte/Lotta" Eie Brennvik, Hedvig Fauske og Eiler Eie var svært vakre. Deres tante Karen Olsdatter Sandaker var en svært vakker kvinne, fortalte hennes nevø Osvald Eie, Karens mor Anne Maria Andersdatter Skøyen var av Schøyen-slekta. Mange i Schøyen-slekta var og er svært vakre.

Født og bodde barne og ungdomsårene på Store Eie gård, Eievegen 3, 2150 Årnes

Det var Seterstøa mesterskap i ulike øvelser hver vår og høst, da Osvald var barn: kulestøt, kaste på stikka, løpe om kapp, skjøt på blink, kasta på bokser, med mer - konkurransene avholdt på skolen på Seterstøa.

Osvald avtjente verneplikten i 3 måneder på Gardermoen som kokk. Han kokte opp mat i enorme gryter, som så ble pakket inn i halm i store kasser, og kjørt ut til soldatene. Så ble maten ferdigkokt underveis på ettervarmen i den store gryta. Svært velsmakende mat, mente Osvald.

Tok utdannelse ved Otto Treider Handelsskole (utdanningen ble finansiert med arvede penger etter Peder Schøyen), med svært gode karakterer - Osvald likte å gå på Christiania Tivoli da han bodde i Kristiania.

Osvald bodde da sammen med søstera Ågot Bergljot "Lotte/Lotta" Eie Brennvik på Nedre Sankthanshaugen, på nedsiden av Sankthanshaugen, i Ullevålsveien i Oslo. Det var da dyrepark på Sankthanshaugen, med bjørner og spennende dyr.

Kjøpmann Oskar Roald Olsen Eie var bestevenn med Osvald Eie - de var på fisketurer oppå Hennivangen, opp i Odalen på fester, sommerturer med mer - de gjorde alt sammen gode kamerater gjør.

Osvald hadde morsomt møte med kompis på Årnes kino - filmen viste et avsnitt med badende dame, og akkurat i det hun tok av seg badekåpa, kom toget i veien for den flotte utsikten. Kompisen hadde sett filmen mange ganger allerede, og var på vei inn igjen for ny runde, fordi som han begrunnet: "én dag kommer det forbaskede toget til å være forsinka" - slik at han altså fikk se dama bade! Dette var da film fortsatt var ny teknologi, og kompisen manglet forståelse av opptakenes uunngåelige gjentakelse.

Osvald måtte avbryte utdannelsen da han ble kalt hjem til Store Eie gård da faren Karl Olsen Eie ikke orket hovedansvaret å drive gården lengre. Anton Fredrik Holt kjørte ofte høy fra Store-Eie gård for salg til Breiby på Haga. Sverre Eie stod bakpå lastebilen sammen med Privat og hoia til gående langs med vegen.

Osvald brukte smia på Store-Eie gård mye, han herda jernet ved å dyppe det i tønne med vann tilsatt kumøkk. Smia stod ved den store furua på toppen (kalt "smiutoppen") ved stien ned mot bekken, før Bratsrud, ca 50 meter før du kommer fram til Eie-bekken.

Nesten-drukningen i Flæman sjøen

Osvald kjørte i åresvis mange tømmerlass fra skauen og ned til Seterstøa, ofte med flere hester i kortesje, fordi de hadde mange hester på Store-Eie gård. Vinteren 1926 på vei med 2 hester med hvert sitt drag, over dype Flæman sjøen på Trangsrud på Rakeie, der Folbergsetra ligger på høyden ved sjøbredden (se svigerfaren Kristian Adolf Olsen Klevenberg), knakk isen under den ene hesten. Hesten og Osvald gikk under i isvannet. Osvald tok instiktivt ansvar, og dykket ned til de 2 låsepinnene som holdt draget og tømmerlasset til hestens seletøy: han fikk dratt ut låsepinnene på hver side av draget: det sank til bunns, så var hesten fri - men fortsatt kavende i isvannet. Hestene var skodd med lange pigger, og Osvald fikk lokket den andre hesten som fremdeles stod oppå isen, nærme nok ishullet, til at han fikk festa reimene i seletøyet på hestene sammen. Så kommanderte han hesten oppå isen til å dra bakover. Hesten i vannet kom seg nesten helt opp: så røyk magebeltet på seletøyet dens, og dermed løsnet alt seletøyet inkludert grima, og hesten datt tilbake nede i Flæman isvannet: nå helt naken hest, uten noe seletøy! Hvordan feste reima fra andre hesten nå? Osvald kom seg opp av ishullet, og hentet en lang grov kjetting fra den andre hestens drag. Han hoppet ned i isvannet igjen, og surret kjettingen rundt ene forhoven på den paniske hesten. Så stakk han kjettingringene inn i hverandre flere ganger. Men han manglet den siste låsebolten som ville holde kjettingen helt fast. Osvald stakk da ene langfingeren(!) sin inn i siste kjettingringen, som erstatning for låsebolten - normalt av stål. Så smattet han på hesten oppå isen, som så dro bakover av alle krefter. Og både hesten og Osvald ble dratt opp fra Flæman dypet! En utrolig bragd av den da 24 år gamle Osvald, som reddet hesten fra en sikker drukningsdød - alene inne på Rakeie skauen. Langfingeren var vond og blå i flere måneder etterpå. Osvald var en svært hardfør og handlekraftig mann - og klarte å holde iskaldt fokus på løsninger i krisesituasjoner, en egenskap mange i slekta har.

Osvald født i 1902 gift med Mary Klevenberg. De bodde på en plass nede ved avkjørselen til Eie, populært kalt ”Toppen”. Teie het også stedet, og hadde 3 rom, og dør rett ut, så det regnet inn.

Moren til Osvald Eie: Hanna Louise Eie var ikke begeistret for Osvalds familie: "burde tenne i hele rottereiret, med rottunga" sa hun...

Osvald arvet halvparten av jorden dyrka mark tilhørende Eie gård: den jorda han selv ryddet/brøyt frem ved stedet Bratsrud, som ung mann. Eie søndre 142/21 skilt ut 1947 til Osvald Eie fra bnr. 3

Osvald og Mary Eie forpaktet Nordgården Sandaker på Seterstøa, før de flyttet til Gruesetra. Men to familier sosialklienter bodde i hovedbygningen: Reidar, Anker og Egil Bråthen samt foreldrene bodde da i Nordgarn Sandaker. Egil gikk i kjole og hvitt samt flosshatt på Årnes, et sjeldent syn. Reidar bodde en stund på Haga;
og kunne ikke kastes ut, bestemte sosialsjefen i Nes kommune. Selv om eieren av gården: Karl / Carl M. J. Sandaker (bror til Hanna Louise Eie) sa opp disse sosialklientene, og ville ha dem ut. Osvald brukte låven og uthusene. Der hadde de 3 hester, 8 melkekyr, kalver, okse, griser, sauer og høns. Dattera Annie Ragnesjö hadde fast jobb to ganger om dagen, å melke alle kyrene. Melka ble ikke solgt: mye ble gitt til gjøkalvene, og kjøttet ble så solgt.

Det er godt mulig at Karl Olsen Eie, Emil Halvorsen, Hanna Louise Eie og Emma Karoline Larsdatter Sandaker ikke ønsket at Osvald skulle flytte inn på Nordgarn Sandaker, fordi han da kunne komme til å ta over gården permanent. Derfor ble hans forsøk på å bo i hovedbygningen kanskje sabotert av slektninger. Særlig Emil sa ofte at Osvald og ungene ikke hadde noe på Nordgarn Sandaker å gjøre. Sandaker slekten som Hanna kom fra, stammet jo fra Runni gård; mens Karl i stor grad kom fra Skøyen gård på Disenå: begge gardene to av de aller største gardene i regionen, og konkurrenter. Karls eldste sønn Osvald ble da vurdert å "tilhøre" Skøyen-slekta.

Olavus Lure bodde på Nordgarn Sandaker med 6-7 unger, og kjørte lastebil lass flyttelass til Gruesetra for Osvald Eie. Han kom også med bark til Krokvegen 20 på Rånåsfoss.

Osvald Eie begynte å bygge bolighus ved Bratsrud husmannsplass, han hadde bygget grunnmur, og hogd en mengde tømmer og sagd planker, men fikk ikke tillatelse til å kjøpe spiker og sement, av Staten på grunn av restriksjoner: kun folk med helt særskilte behov fikk kjøpetillatelse. Deretter flyttet familien til Osvald Eie til Gruesetra. Mens tømmeret råtnet opp ubrukt.

Gamle hovedbygningen på Søgarn Sandaker var meget stor, med doble fløydører som hovedinngangsdører. En meget staselig tømmerbygning. Osvald Eie hadde bestemt seg for å kjøpe denne hovedbygningen for 3000 kroner, og plukke den fra hverandre og flytte den til sin eiendom på Bratsrud, under Store-Eie gård. Handelen var vedtatt etter Laura Sandaker død i 1955, og ektemannen Hans Paulsen Sandager død i 1942. Allikevel flyttet Osvald med familien til Gruesetra på Rakeie i 1957, for å få et umiddelbart bosted.

Jorda som Osvald arvet var brutt opp av ham nær Bratsrud.

Han Osvald Eie kjøpte beltetraktor, som han kjørte 6 tømmerlass bak samtidig, 6 geitdoninger. Dette var første beltetraktor i Nes kjøpt av Røtnes gårdene, og de solgte traktoren til Osvald da de skulle kjøpe seg ny traktor. Og det ble voldsomt oppstyr på Seterstøa da han Osvald Eie kjørte med denne beltetraktoren: kvinnfolk skrek, hester fløy ta Vega, og gubber ville banke han opp for alt spetaklet. Edon Vaterland som var gårdsgutten til Johan Eie på Nordre Auli gård på Rakeievegen, fylte linolje på motoren, istedenfor motorolje, og da skar motoren seg: sprakk, og kunne ikke repareres. Dette skjedde samme året som maskinen ble kjøpt. Beltetraktoren ble kjøpt fra Røtnes gårdene, det var 2. traktoren i Nes: Røtnes gårdene kjøpte seg da ny traktor og solgte den gamle til Osvald Eie. Det var amerikansk motor, og ingen reparasjonsdeler i Norge.

Osvald Eie kjøpte flere mopeder som han brukte mye som fleksibelt transportmiddel, av Arild Nilsen som drev sportsbutikken på Årnes, og var i militæret og heimevernet med Sverre Eie - de var venner. Magnus Nilsen var hans far, og venn av Eiler Eie

Det var Seterstøa sanitetsforening med mye aktivitet i mange år.

Han Ole: Ole Kristiansen Klevenberg var sagarbeider, og det var en stor dag ved Seterstøa togstasjon, der også Osvald Eie Osvald Eie arbeidet en stund. Saga lå rett overfor ferjeleiet over Glomma til Bjertnes gård. Saga gikk på strøm. Osvald sa at sikringene var så lavt dimensjonert, at de gikk hele tiden - så de måtte sette spiker inn i sikringshullet for å få kjørt saga nok.

Osvald og Mary bodde frem til 1952, på b.nr. 3, Søndre Eie (også kalt Teie, med juridisk dokumentnavn: "Fjellhøi") under Store-Eie gård på Seterstøa i Nes kommune i Viken fylke Norge. Det gikk egen vei opp mot høyre, kalt "Kjonavegen" etter ei kjone/lite matlagringshus som stod akkurat der - fra Seterstøavegen, i krysset ved Eievegen til Vesle-Eie gård. Osvald og Mary eide alle bygningene der: 8 bygninger - bolig, vedskåle, låve, stabbur, potetkjeller, do, fjøs, og grisehus. Bolig bygningen ble senere solgt til Halvard Sutterud (han var ungkar hele livet, og jobba på Institutt for Energiteknikk på Kjeller, sammen med Privat - Halvard hadde mørkt hår og var en meget vakker mann, og han var en bekjent av Odd Eie på Årnes. Tomta tilhørte Store-Eie gård. Teie hovedhuset ble flyttet til odde mellom to bekker noen hundre meter overfor Vesle-Fjuk tomta, der Kåre Skogseth - Gunnvor Helene Skogseth og Privat bodde i 1939-1941 da de arbeidet ved Fjuk gård på Årnes. De er familien til Anne-Lise Eie - kona til Sverre Eie - som er Osvalds sønn. Halvard Sutterud kjøpte Teie hovedhuset for 200-300 kroner i 1963-64, og brukte noen år på å tømrer huset opp igjen, og panele det utvendig. Han gjorde en pen jobb.

Osvald, Mary og familien bodde i årene 1952-1957 på Gruesetra, som de leide i 5 år: Husmolivegen 696 Osvald og Mary med ungene tok over Gruesetra den 14. april 1952, etter Johan Carl Grueseter og Magnhild Gruesetra - da Johans mor
Anne Johansen Grueseter døde 5. januar 1951. Gruesetra hadde da stått tomt og ubebodd i 1 år og 3 måneder da Osvald og Mary og familien flytta dit.

Gruesetras historikk

På Gruesetra drev Osvald husdyroppdrett og kjøttproduksjon for salg: kuer, kalver, sauer, lam, hester og kyllinger, høns. Han hadde bygdas eneste enorme avlsokse, som ble leid rundt hele bygda på frierferder 👍🏻 mot godt vederlag.

I ei lita smie som stod ca 50 meter fra gårdsbrønnen, på andre siden fra hovedbygningen, ble det en stund oppbevart ca 300 kilo dynamitt - som Osvald hadde sagt ja til (noe han angret på i tørre sommermånedene, da han var redd for gressbrann) - til bruk for å sprenge opp myrgrøfter i skogen overfor Gruesetra. Møkkspruten stod høyere opp i været enn høyden på de fullvoksne grantrærne: ca 30-40 meter opp, da de sprengte av serier med dynamitt ladninger, for å grøfter effektivt uten å måtte grave med håndmakt. Sønnen Sverre Eie var svært fascinert av kraften i dynamitt gravingen. Kuene som beitet på skauen, ble så skremt av eksplosjonene og løp i ring med kurumpa rett opp. Kua "Stjerna" hadde størst fart! Sprengbassene lot små mengder ubrukt dynamitt ligge igjen langs grøftene, som ungene fant etterpå. Heldigvis hadde fått nok respekt for sprengkraften, at de lot dynamitten bli liggende urørt - selvom det var fristende å skulle plukke den opp :D Se NVE rapport om myrgrøfting med dynamitt under kilder, en teknikk kun brukt i en avgrenset periode.

Gruesetra ligger i Baronskogen: et 47000 mål stort skogområde, som tilhørte Runni gård (som store Årnes gård - dagens Årnes sentrum - ble skilt ut fra) som blant andre var eid av slektsmedlemmene oberst Colonel Christian Halvorssøn Heyerdahl - som eide opp mot 20 storgårder samtidig, og minst 3 kirker - og hans sønn Halvor Christiansen Heyerdahl, samt av baron Christian Frederik Wedel-Jarlsberg, som gav Baronskogen sitt navn. Dagens eiere er investor Christen Sveaas og Andvord-familien.

Se mer om Baronskogens rike historikk nedenfor. Se også lokalkart og matrikkeldata under bilder.

Osvald var god til å jakte, og en høst i spilltida kom han hjem med 8 tiur! som han hadde skutt sittende i ett og samme tre: en gammelfuru topp. Osvald skaut tiurene med ei salongrifle med krokete løp (!) - så han måtte kjenne rifla så godt at han kompenserte for løpets krumningsvinkel i siktingen før skuddet.

Osvald plukket også tyttebær, blåbær og molter i industrielle mengder: gjerne flere hundre liter, så familien hadde i løpet av vinteren. Han knøyt igjen armene på skjorta og jakka, og plukket dem helt fulle av bær, hvis han tilfeldigvis kom over et rikt felt i sine daglige gåturer gjennom skogen.

Osvald hogg tømmer mens han bodde på Gruesetra, mest mens han bodde på Seterstøa: han kjørte planker og tømmer. Han overnattet ofte på Langvasslia på Trangsrud området ved Rakeievegen når han kjørte. Se lokalkartet. Det fantes både Øvre Langvasslia, og Nedre Langvasslia. Han kjørte med 3 hester: altså 3 lass tømmer samtidig. Han kjørte ofte sammen med Johan Eie, broren, som ble bruker av Nordre Auli gård på Rakeievegen.

Karl Olsen Eie var svært god til å temme ville hester. Han kjøpte "umulige" hester svært billig i Kristiania/Oslo, og trente dem på Store-Eie gård. For å slite ut villstyringene og således gjøre dem mindre kranglelystne og mer mottakelige for trening og fornuft, koblet Karl på sleip av 2 full lengde store tømmerstokker (veldig tungt). Når så hesten satte av sted utover Eieflaen i vill galopp, stod Karl bakpå oppå sleipstokkene, og holdt i tømmene, til hesten var utslitt og medgjørlig. Dette gjentok Karl til hesten gav opp opposisjonen, og kunne brukes til nyttig arbeidshest. Slik reddet han mang en hest fra slaktebenken.

Osvald Eie og Johan Eie kjørte ofte tømmer i Baronskogen med 6 (en sjelden gang 11!) hester i følge. Noe de var alene om å ha tilgang på, så mange hester. De øvrige tømmerkjørerne hadde kun én hest.

Én hingst Osvald temmet, dro av sted i helvetes galopp nedover Eieflaen, FØR Osvald rakk å koble på det tunge slepdraget. Osvald slapp imidlertid IKKE hestetømmene, og hang på magan etter hingsten over hele jordet, helt til den stoppa, og kunne leies tilbake til stallen. Alt av klær: skjorta og buksa var det bare fillene igjen av etter den røffe turen. Osvald var tøff, og klaget ikke.

Slektsmedlem Nils Østhaug var også eksepsjonelt god på å temme helt umulige villstyringshester.

Bodde fra 1957 til sin død på Søndre Kroken, Krokvegen 20

https://no.wikipedia.org/wiki/Kroken_(R%C3%A5n%C3%A5sfoss)

Folketellingen 1910

Osvald var en filosofisk tenker hele sitt liv, han elsket å fundere, samtale og debattere om filosofiske, samfunnsmessige og religiøst kronglete spørsmål, uten enkle svar - temaer der det alltid finnes gode argumenter på alle sider av debatten. Han elsket å deliberere i timesvis, for fornøyelsen i selve samtalen, i Sokratisk dialog. Via radioens Lang- og Mellombølgen hadde han kontakt med "hele verden" - datidens "internett" - der 1960 og -70 tallets radioprogrammer var i folkeopplysningens tjeneste, med en kontinuerlig strøm av åndelig oppbyggende debatter og foredrag. Osvald hadde dyp respekt for naturen i tradisjon med inngifta slektsmedlem Arne Næss Sr. - og leste trofast avisa Nationen.

Han trakk veksler på en lang rekke kunstnere blant slektsmedlemmene, hvorav noen var av internasjonalt format: forfattere, skuespiller, komponister, malere, vitenskapsmenn og politikere - et lite utvalg som nevnes kan:

Henrik Wergeland -

Jacobine Camilla Wergeland -

Generalmajor Joseph Frantz Oscar Wergeland -

Nicolai Wergeland, Eidsvollsmann -

Hans Fredrik Gude -

Oscar Arnold Wergeland

Forfatter Carl Schøyen -

Erna Kamilla Ørgersdatter Schøyen -

Thor Wilhelmsen Hiorth Schøyen -

Wilhelm Maribo Schøyen -

Eidsvollsmann Hieronymus Heyerdahl -

Hoffdame for Dronning Maud - Ingeborg (Lillian) Birgithe Wergeland von Hanno -

Erik Nicolai Bøgh - var forfatter og skrev i 1860 den meget suksessfulle satiren "Grevinden, og hendes Søskendebarn", om Grevinne Danner der en vise med linjen "Jeg hader den (altså bonden), som steg fra Dybet. Bedækket med et Lands Foragt" skapte rabalder.

Erik Nicolai Bøgh var samtidig direktør for Casino teater i København: Casinoteatret er kjent for den 20. mars 1848 å være stedet for et borgermøte, hvor spesielt den blendende taleren Orla Lehmann krevde kongens ministerium (regjering) avsatt, og en fri felles forfatning for Danmark og hertugdømmet Slesvig. Møtet var startskuddet til
marsrevolusjonen som var med på å bane vei for den første danske grunnlov.

Slektsmedlem Ditlev Gothard Monrad er den danske grunnlovens far. Han utvandret som nybygger
til New Zealand(!) etter spetakkel, der Private User langt senere også bodde og studerte.

Monrad lærte seg Maori, og ga bort en verdifull samling som i dag inngår i New Zealand National Art Gallery, bestående av trykk og grafikk av gamle mestre, blant andre Rembrandt, Rubens, Dürer og Anthonis van Dyck.

Osvald var veldig interessert i opera, og lyttet hele kvelder på opera hver uke. Et Handskesjømesterskap sang Osvald Czardasfyrstinnen: 1 og 2 for Henning, i en ca halvtimes serenade for full hals utover månedkinnskledde Romsjøen. Bokbindermester Henning Herman Torbjörn Svensson Ragnesjö satt totalt fjettret både under og etter seansen, kanskje både imponert og sjokkskadd i ymse blanding.

Barna Wiolet Liza Eie og Arild Sverre Eie samt barnebarna Private User og Private User arvet og viderefører interessen for opera.

Osvald var venn av Brochmann-familien - Bertram Dybwad Brochmann - Jørgen Henrik Hegermann Brochmann og Anette Brochmann - hvis slektsmedlemmer eier Hotel Continental og hele kvartalet i Oslo.

Også dattera Gerd var svært nær venn av Ellen Brochmann og familien, hun bodde sammen med dem, og arbeidet med dem i årevis. Brochmann familien eier Hotel Continental: 5-stjerners luksushotell i Oslo. Privat og Jan Alfred Andersen holdt stort bryllup i den største salen på Hotel Continental i Oslo, som ble stilt til hennes frie disposisjon kostnadsfritt, inkludert alle fasiliteter ved hotellet, en generøs bryllupsgave fra Brochmann familien som Gerd skattet høyt. Det var et uforglemmelig eventyrs bryllup.

Osvald var også lidenskapelig motstander av å spise kjøtt! En tilsynelatende snodig holdning for en bondesønn, oppvokst med en overflod av ferskt kjøtt, og som selv har drevet med kjøttproduksjon for salg hele livet. I en årrekke hadde han til enhver tid over 100 kaniner på Kroken, som familien spiste godt av. Han mente imidlertid at mye kjøtt svekket helsa, gav fett avleiringer i blodårene, slik Leonardo da Vinci var den første til å observere - avleiringer som løsnet til tromboser og hjerneslag eller infarkt, og hjerteinfarkt (se Reflections on arteriosclerosis under kilder). Med disse erkjennelsene var han langt forut for sin allmenne samtid. Osvald praktiserte sin overbevisning gjennom i store deler av livet å være tilnærmet utelukkende vegetarianer.

Osvald mente at overdreven kjøttspising framskyndet aldring.

Han ville omfavnet Gunhild Stordalen "Eat" prosjekt med entusiasme - Stordalen, tidligere gift med Petter Anker Stordalen som er venn av Eie-slekten i dag.

Osvald mente også at mye kaffedrikking gjorde en styggere... en kanskje mer kuriøs påstand - uansett fulgte han opp sin overbevisning i aktiv handling: og drakk gjerne bare en ørliten skvett kaffe, utblandet i et stort glass vann. Nabo Bjarne Fjellstad mente han kanskje kunne unnlate å tynne ut kaffen slik ca 50:1 - og drikke varene hver for seg slik at den uunngåelige fortynningen skjedde først i magesekken, etter passering av smaksløkene... for økt nytelse av kaffesmaken. Men dette var uaktuelt for Osvald. Han skulle drikke de facto vannet med et hint av kaffe.

Det skal sies at Osvald var svært vakker som ung mann, og hadde en viss egeninteresse i å bevare skjønnheten så langt det lot seg gjøre. Osvald arvet genene fra en lang rekke meget vakre kvinner, som ble inngiftet på storgårdene i slekta, og inn i maktposisjoner.

Generalløytnant og Statsråd Harald Nicolai Storm Wergeland Generalløytnant og Statsråd Harald Nicolai Storm Wergeland, fetteren til dikteren Henrik Wergeland Henrik Wergeland, har slektstilknytning til Eie-slekten, via Karl Eies Karl Olsen Eie mor: Gårdmannskone og selveier Anne Maria Andersdatter Schøyen Anne Maria Andersdatter Skøyen. Se slektstilknytningene under bilder.

Den internasjonalt betydningsfulle maleren Hans Fredrik Gude Hans Fredrik Gude har slektstilknytning til Eie-slekten, via Karl Eies Karl Olsen Eie mor: Gårdmannskone og selveier Anne Maria Andersdatter Schøyen Anne Maria Andersdatter Skøyen. Se slektstilknytningen under bilder.

Skaperen av Flåklypa Grand Prix - Ivo Gude Caprino Ivo Gude Caprino har slektstilknytning til Eie-slekten, via Karl Eies Karl Olsen Eie mor: Gårdmannskone og selveier Anne Maria Andersdatter Schøyen Anne Maria Andersdatter Skøyen. Se slektstilknytningen under bilder.

Den nasjonalt betydningsfulle poeten Hans Børli har slektstilknytning til Eie-slekten, via gårdene: Eie, Sandaker, Gjersøyen, Oppgarden Finnholt - samt Klevenberget.

Lasse "Kjusern" Kjus - en av verdens fremste og mest allsidige alpinister gjennom tidene med 16 OL- og VM-medaljer, derav fire gull, 11 sølv og én bronse, er slektsmedlem.

Norges første kvinnelige travtrener Liv Jorun Haslie (Strøm) Privat er slektsmedlem.

Advokat Folke Teodor Ingemar Wahlquist var advokat med saker for store firmaer.

Han var operasanger, men fikk ikke lov av sin far til å synge profesjonelt, og ha profesjonell sangerkarriære.

Han sang og Ole Eie spilte piano i stua på Store Eie gård i Nes kommune i Viken fylke Norge. Ole var da ekstremt stolt over å få inn operasanger på Store Eie gård. Denne sangseansen var eneste gangen Sverre Eie fikk lov til å slippe inn i selveste finstua på Eie. Ellers fikk han så vidt bare lov til å komme inn på kjøkkenet.

Han sang også på Kroken: Krokvegen 20, 1927 Rånåsfoss, Norge, i stua hos Osvald Eie og Mary Eie.

Staxrud / Staksrud gård

Staselige Staxrud / Staksrud gård nabogården til Gjersøyen gård, som begge er av de største gårdene i regionen, lå mellom Gjersøyen gård og Maarud gård. Hovedbygningen på Staxrud gård var en av de aller største i regionen. Staxrud gård hadde et av Norges største stabbur, med 4 etasjer. Staksrud var til salgs en gang kort etter år 1929, da Karl Olsen Eie arvet ca 80 000 kr etter dødsboet til Peder Andersen Schøyen, og Karls eldste sønn Osvald Eie ønsket å kjøpe Staxrud gård, som har noe av den fineste landbruksjorda i Sør-Odal kommune. Bygningene var noe dårlige, men kjøpet hadde vært bra, kjøpesummen var ca 60 000 kr. Altså ca hele arven, og Hanna Louise Eie sa nei (mor til Osvald). Gården Staksrud ble kjøpt av Maarud gård, og de etterhvert dårlig vedlikeholdte Staksrud bygningene ble på 1960-tallet revet, og jorda innlemmet i kjøpergarden: Maarud gård - 1200 mål moderne pumpedrenert dyrka mark.

Rolf Jerpseth skrev Juni 8, 2006: Staksrud gård var under Gjersøyen gård, men kom under Mårud gård, først som egen gård, senere lagt under Mårud. Da bygningene ble revet, kanskje ca 1950, ble det dyrket poteter der, Mårud produserte jo potetgull siden ca 1935. Niels Thomas Stang begynte produksjon i den gamle garasjen etter et besøk i USA. Som guttunge var jeg ofte innom garasjen og forsynte meg av 'mislykkede' chips som ble lagt i et trau til alminnelig forlystelse. Mårud ble skilt fra Staksrud med en bro over Horgen, 'Hørjua', som var en yndet fiskeplass, særlig om våren, massevis av blankfisk. Gjeddene gikk opp i bekken under broa for å gyte. Stakk vi hånden forsiktig ned og støk den under buken, la den seg inn i hånden og var et lett bytte. På odden fra broa på Staksrudsiden var det en revefelle lagd av stokker. Gikk reven inn og forsynte seg av høna som var åte, smalt lemmene igjen på begge sider slik at reven også ble et bytte.

kilde: Staxrud i Sør-Odal bygdebok

Osvald Eie - sønn til Karl Olsen Eie, fetteren til Lorentz Schøyen - planla å kjøpe Staxrud/ Staksrud gård.

Grandtanten til Anne-Lise Eie, gift med Sverre Eie: Indiane (Fredriksdatter Ullerfladen) Gjersøien Janna (Indiana) Gjersøyen / Gjersøien giftet seg inn på Gjersøien gård, og bodde der som gårdskone, og ville i såfall ved kjøp av Staxrud/ Staksrud gård, blitt naboen til Osvald Eie og kona Mary Eie.

En av ungene til Hans Gudbrandsen Maarud - Osvalds tremenning - var siste bruker av Staksrud gård. En annen datter: Andrea Moss ble bruker av Skøyen gård.

Rolf Jerpseth, sønn av Alf Einar Jerpseth og Anna Larsdatter Jerpseth - bodde på Jerpseth sted, eide helt ned til Linna stasjonsområdet på Seterstøa, lå mot Eie Varden: ved siden av Tormod Lange. Nå bor han i Gjerdrum.

Disen

Veien fra Seterstøa til Skarnes gikk nede ved Maarud gård og Disenå, tvers gjennom Gjersøyen gård og Staksrud gård og Maarud gård. Den ble flyttet til dagens vei en gang på 1960-1970 tallet.

Tormod Tormod Olav Lange bodde i Oslo, i Holmenkollen, han var advokat, mulig høyesterettsadvokat, og ville ha Osvald Eie til å jobbe litt for seg, som gartner, altmuligmann, det ønsket ikke Osvald.

Tormod brukte Skogheim på Seterstøa som sommerresidens.

Osvald Eie Osvald Eie hadde skogrettighet, til å hogge så mye tømmer han trengte til reparasjon av hus, + vedrett. I juridisk tvistesak i 1949-1950 fikk Osvald istedet ca 55 mål skog (20 mål skikkelig skog, og 35 mål bergrabber). Osvald hogg tømmer der én gang, ca i 1959, da Sverre Eie var ca 15 år gammel. Osvald eide halvparten av Store-Eie gård.

Ole Eie, Eiler Eie og Håkon Eie fikk tilsvarende stor andel: 55 mål - på 3-deling. De eide hver seg 1/6 av eiendommen.

Fine kvistfrie furuer kunne selges til Holland som stolper for tømmer flåtene, som de banken ned i sumpen der, under byggene.

Sverre Eie turte aldri å gå opp til Skogheim: de hadde alltid en vaktmester som passet på eiendommen. Ungene gikk heller aldri opp til Vesle-Eie gård, Lange som bodde der, i respekt.

Amund Lange Amund Maarud Lange på Vesle-Eie gård var barndomsvenn med Osvald Eie, de leka sammen. Osvald jobba på Vesle-Eie gård under andre verdenskrig, og sagde knott pellets til fyring av personbiler. Lange satte større motor på saga, slik at motoren orket å dra 4 sagblader, i stedet for kun 1. Det ble da fire ganger så stor knott produksjon. Tyskerne kjøpte også knott, og det var ikke lov til å nekte å selge til dem.

Osvald var styremedlem:
Nationen, onsdag 11. oktober 1967

Broren Eiler Eie var en av gutta på skauen, han lå inn på Rakeie og Finnholt Skauen, og saboterte aktivt tyskerne under hele andre verdenskrig. Han mottok våpenslipp fra fly, til bruk mot tyskerne. Osvald gjennomførte også bombe sabotasjeaksjon i Nes kommune ca august 1943: Osvald og to andre karer utplasserte bombeladninger på det bærende fundamentet til broen over Sagstuåa ved Folberg gård og Husmohaugen og Husmo gård (der Hjørdis Synnøe Johansen bodde - som Mary, Osvalds kone, vokste opp sammen med i utvidet søskenflokk på Klevenberget), før krysset der Seterstøavegen nr 175 og Folbergvegen deler av. Seterstøavegen er hovedveien fra Årnes og mot Odalen og Kongsvinger. Brua over Sagstuåa er av meget stor strategisk betydning her. Se kart under bilder. Bombesprengladningen ble imidlertid aldri avfyrt grunnet kontraordre: den ble demontert og de to andre karene tok med seg sprengstoffet inn på Rakeie Skauen igjen. Gutta på skauen ville intenst at Osvald også skulle bo med dem på Skauen. Men Osvald hadde kona Mary Eie og ungeflokken med spedbarn å passe på, de bodde på Søndre Eie - Teie på Store-Eie gård på Seterstøa - så Osvald kunne ikke forlate dem. Faren Karl Olsen Eie var også svært gammel, og døde i 1947, så Osvald drev de facto Store-Eie gård i ca 20 år, i mer eller mindre samarbeid med flere søsken. Osvald fortalte dette til sin sønn Sverre Eie én eneste gang: dette var fullstendig taushetsbelagt informasjon; Osvald fortalte da de to alene hogg tømmer i Baronskogen et halvt år sammenhengende, våren sommeren og høsten 1959 - da Sverre var kun 15 år gammel. Sverre og Osvald bodde og jobbet da sammen 24/7 i hele denne perioden. Og far og sønn kom veldig tett innpå hverandre.

Osvald var sterkt offentlig engasjert i kampen MOT Norsk EF/EU medlemskap - med helsides annonse i Romerikes blad den 19.9.1972 med motargumenter. Han så poenget med kull- og stålunionen mellom de århundrelange krigshisserne Tyskland, Frankrike og Storbritannia, altså fundamentet for EU, men mente at norsk innblanding i dette svekket norsk landbruks posisjon.

Osvald var sterk motstander av atomvåpen, og delte Oppenheimer's og slektsmedlem Ingeborg Skjåk Bræk bekymringer. Han var også svært opptatt av den Kalde Krigens potensiale for konflikt, og da særlig Akershus Energiverk's strategiske betydning som bombemål, gitt at Osvald og Mary og familien bodde tett ved. Osvald var preget av å ha gjennomlevd to verdenskriger: han ble født i 1902, og husket begge krigene med gru.

Osvald og Mary ble dypt religiøse i godt voksen alder, og deltok resten av livet i Haugianernes fellesskap, og åpnet jevnlig som vertskap for religiøse møter i sitt eget hjem. Osvald var selvlært musiker på piano og gitar, og i perioder sang han daglig. Mot slutten av livet kunne han synge i timesvis på Kroken - for å underholde seg selv, og skape lyd og stemning for seg. Dattera Privat fortsatte denne religiøse tradisjonen.

Eie gård Gnr. 142, bnr. 2 og 5

Postadresse Seterstøa. Tlf. Vormsund 6014
Dyrkbar jord 148 dekar (sandjord og mjæle), annet jordbruksareal 85 dekar, produktiv skog 9 400 dekar, annen utmark 50 dekar — Våningshus bygd i 1869, restaurert i 1965, stabbur og veslebygningen bygd i 1869, stall og fjøs fra 1938. Bakken skogshusvær. — Traktor, lastebil, personbil, skurtresker, elektriske motorer, vinsj. — Skogsveier 9 100 meter — Garden har vært i ætten fra 1869. Eieren tok over 1965 etter faren. 3 000 dekar skog fraskilt 1965.
Eier: Amund 'Lillam' Maarud Lange født i 1930 — sønn av Amund Maarud Lange og Aagot Maarud Lange født med pikenavnet Bay — gift i 1957 med Privat født med pikenavnet Engebretsen. De fikk barna: Privat født i 1958, og Inger Privat født i 1961.

Eie store Gnr. 142, bnr. 3

Postadresse Seterstøa. Tlf. Vormsund 6012
Dyrkbar jord 150 dekar (mold, leir- og sandjord), annet jordbruksareal 34 dekar, produktiv skog 30 dekar — Våningshus gammelt, veslebygningen bygd i 1916, stabbur gammelt, låve bygd i 1941, fjøs og stall bygd i 1927, garasje bygd i 1946. — Traktor, skurtresker, elektriske motorer — Garden har vært i ætten fra 1852. Før 1947 var garden på 368 dekar. (Den ble delt 1947 mellom brødrene. Skogen ble overtatt ved utskifting 1948 —1950.) Eierne tok over 1948 etter faren. — Kornproduksjon.
Eiere: Osvald Eie arvet jorda til halve garden, og var gift med Mary Eie. De fikk barna Annie Ragnesjö, Odd Atle Eie, Arild Sverre Eie, Privat, Sverre Eie, Wiolet Liza Eie og Privat. Odd Eie arvet jorda, og var gift med Privat - i dag er jorda eid av hans sønn Private User

Den andre halvparten av garden ble delt mellom 3 brødre: Ole Eie født i 1913, Karl Håkon Eie født i 1918 og Eiler Eie født i 1921, sønner av Karl Olsen Eie og Hanna Louise Eie født med pikenavnet Halvorsen. Karl Håkon Eie var gift med Solveig Otilie Eie født med pikenavnet Barsleth. De hadde barna: Privat født i 1958, og Privat født i 1961. Eiler Eie var gift med Privat født med pikenavnet Østmoen, de har sønnen Knut Eie født i 1963. Eiler samlet de 3 delene, som i dag er eid av hans sønn Knut.

Kilde: Norske Gardsbruk - Akershus

Eiendomsoverdragelser i Nes

Gnr. 142, bnr. 21 fra Osvald Eie til Odd Eie for 79.000 kroner, til sønn.

Kilder: • Glåmdalen 19.1.1976
• Akershus Arbeiderblad 30.1.1976

Se mye om Seterstøas historikk og de aktuelle slektninger og sambygdninger her

MOMENTER TIL SETERSTØAOMRÅDETS HISTORIKK ved Rolf Jerpseth

[Materialet er stort sett hentet fra Nes bygdebok og materiale i Riksarkivet, Oslo; særlig panteregistre for Nes Sorenskriveri. Dessuten bygdebok for Sør-Odal og fra internett folketellinger 1801, 1865, 1900 og 1910. Oppsettet er et påbegynt og uferdig arbeidsmateriale. Noe er skrevet etter hukommelsen, en skrøpelig innretning].

Historikken omfatter fortrinnsvis bruk med gårdsnummer 142. Brukene er omtalt i bygdeboka Nes på Romerike, bind IV, 1968. Seterstøa har navn etter båtstøene for Sætergårdene hvor ferjen senere kom – ”Sundet”. Brukene ble skilt ut fra Eyer gård, som i gammelnorsk tid utgjorde to garder, Eid og Helgeid. Begge var fullgarder. Eid ble halvgard i 1577 og forble det senere. Gardenes eldre historie er omtalt i bygdeboka. I 1779 ble Eye delt i Store-Eye og Lille-Eye. Begge gårdene ble solgt, men justisråd Jakob Juel beholdt skogen. Skogen hadde samme eiere fram til 1839. Da ble Vesle-Eie skog og Store-Eie heimskog solgt til Gulbrand Hansen Maarud, som allerede eide Vesle-Eie. Seinere har denne skogen tilhørt eierne av Vesle-Eie. Peder Aslaksen fra Schøyen i Sør-Odal fikk skjøte på Lille Eye. Peder Schøyen overdro i 1795 Sæterstøen, nå gnr. 142 brn.1, til sin husmann Søren Sørensen. Festeavgiften skulle være 1 rdl. årlig til gården. Plassen Sæterstøen dekket stort sett området mellom bekken som renner mellom dagens Åserud og Fjellstad mot nord og dagens Øvre Munkelien i sør. Disse gårdsnumrene ble opprettet 1836 til fortrengsel for tidligere matrikuleringsnumre

Både plassen Sæterstøen og gården Eye avga i 1858 grunn til den nye jernbanen.

Først etter at jernbanestrekningen mellom Lillestrøm og Kongsvinger ble åpnet i 1862, og at Sæterstøen jernbanestation dermed ble anlagt, ble det ny vekst. I 1864 ble Munkelien skilt ut fra Eye skog til Andreas Olsen Munkelien f. ca 1824 på Land, Oppland. Foruten å være stasjonsholder, åpnet han forretning, meieri og bakeri på eiendommen.

En tabell gir en første grov oversikt:

Br.nr. 1 Seterstøen skjøtet 1795 fra Peder Schøyen til Søren Sørensen. Eier 1950: Hans Kristoffersen.

Br.nr. 2 Bakken skjøtet 1870 fra Engebret Pedersens enke Karoline Monsdatter til Amund Maarud. Eier i 1962: Amund Maarud Lange.

Br.nr. 3 Eie store skjøtet i 1779 fra Jakob Juell til Peder Schøyen, skjøtet 1852 fra Lars Andersen Sandaker til sønnen Ole Larsen. Eiere 1950: Ole, Håkon og Eiler Eie.

Br.nr. 4 Eie store skjøtet 1855 fra Anders Schøyens enke Kari Nilsdatter til Ole Larsen i 1779. Huusbonden var i 1801 Ole Larsen, 46, Gaardbruger med kone Elen Hansdtr, 35. Begge i 1ste ægteskab. Deres børn: Lars Olsen 10, Chatrine Olsdtr 6 og Hans Olsen 4.

Under gården var det 9 husmenn og 1 inderste.

Br.nr. 5 Eie lille med skog skjøtet 1866 fra Gulbrand Hansen Maarud til sønnen Amund Gulbrandsen Maarud. Eier 1950: Amund Lange.

Bnr. 6 Skog. Eier 1962: Tormod Lange.

Br.nr. 7 Munkelien øvre skjøtet 1865 fra G. Maarud til Andreas Olsen Munkelien. Eier 1950: Einar Jerpseth.

Br.nr. 8 Seterstøen Dampsag. Kontrakt av 1863 hvorved G. Maarud overlater til C. A. Henriksen og M. Dysterud ”et Grundstykke til Opførelse av Dampsag og Arbeiderbolig m. m. Eier 1950: Thomas Stang.

Br.nr. 9 Fjeldstad skyldsatt i 1902. Grunnleiekontrakt av 1881 fra bnr. 1 Seterstøen til Martin Nilsen Munkelien. I 1902 skjøtet til Olaf Larsen Haugslien som var eier i 1950.

Br.nr. 10 Eieengen. Kjøpekontrakt 1896 fra Nils Paulsen Eieflaen til Ole Ludvig Nilsen ”paa Huuse paa Eieflaen med Brugsret til det solgte for Sælgeren og Hustru paa Livstid”. Eier 1950: Ole L. Sandaker.

Br.nr. 11 Eie skole fra bnr. 4 Store Eie skyldsatt i 1903. Eier 1950: Nes kommune.

Br.nr. 12 Fjeldvand skylddelt 1906 som utskilt fra gnr. 142 brn. bnr. 6 Eie skog. Eier 1950: Birger O. Sæterstøen.

Br.nr. 13 Munkelien nedre. Grunnleiekontrakt 1882 til Martin Nilsen Munkelien. Skyldsatt 1908.

Eier 1950: Alette Hansen.

Br.nr. 14 Aaserud. Grunnleiekontrakt 1882 til Martin Nilsen Munkelien. I 1913 skjøtet til Arne L. Aaserud. Eier 1950: Karl Arnesen.

Br.nr. 15 Sæterstøen oplasttomt. Grunnleiekontrakt 1882 til Martin Nilsen Munkelien. Skjøtet 1918 til NSB. Eier 1950: Norges Statsbaner.

Br.nr. 16 Nedre Munkelien nordre. Grunnleiekontrakt 1882 fra bnr. 1 Seterstøen til Martin Nilsen Munkelien. Skjøtet 1919 til Emil Hansen. Eier 1950: Alette Hansen. Ft 1910:

Emil Hanssen 01.04.1866 Søndre Odalen hf g Landhandler b Alle Hanssen 16.11.1876 Nes hm g Landhandlerkone b Einar Hanssen 03.02.1903 Nes s ug Landhandlersøn b Asbjørn Hanssen 30.01.1908 Nes s ug Landhandlersøn b Inga Kristiansen 21.04.1892 Eidskogen tj ug Tjenestepike (hus og fjøsstel) b Ole Sigvardsen 11.05.1893 Nes tj ug Handelsbetjent ved landhandleri b Olaf Øverby 25.12.1894 Nes tj ug Handelsbetjent ved landhandleri b

Br.nr. 17 Furu i 1940 til Karl O. Eie fra bnr. 3. Eier 1950: Magda Eie.

Br.nr. 18 Sundlia Skyldsatt 1941. Solgt til NSB. Eier 1962 Doris Haugen Munkelien.

Br.nr. 19 Sundvolden. Skyldsatt 1947. Solgt til Ole Nygård fra bnr. Seterstøen Dampsag. Eier 1950: Ole Nygård.

Br.nr. 20 Solbakken. Skyldsatt 1947. Solgt til Ole Munkelien fra bnr. 6 Eie skog. Eier 1950: Ole Munkelien.

Br.nr. 21 Eie søndre. Skyldsatt 1947. Solgt til Osvald Eie fra bnr. 3. Eier 1950: Osvald Eie.

Kildeinformasjon: Folketelling 1910 for 0236 Nes herred

Giftemål Giftet seg i Jacob kirke i Oslo:

• Jakob
• Wikipedia bokmål

  ---

Dødsfall

Minneord om Osvald Eie i Glåmdalen den 10.1.1979:

"Gravferd
Osvald Eie er gått bort og ble tirsdag stedt til hvile ved Årnes kirke. Han var fra Setersøa, og kjent og avholdt hos sine samnygdinger. Ved sin død hadde Osvald bodd mange år på Rånåsfoss, men det meste av sitt liv bodde han i hjembygda. I mange år bodde han og familien i Gruesetra på Skogen i Nes. Osvald var en stillfarende mann med religiøse interesser. Med sin elskverdige og hjelpsomme fremferd ble han et eksempel for alle. Dette understreket også res. kap. Larsen i sin tale ved båren. Larsen brakte den siste hilsen og farvel fra nærmeste familie og venner. Under samværet i kirken spilte Odd Alsos «Adagio». Salmene som ble sunget var «Den store hvite flokk» og «Så ta da mine hender». Jens Kværner sang og «O store Gud» og «Hymne» av Nils Larsen. til utgang spilte Alsos, «Sørgemarsj» av Oscar Borg. Etter jordfestelsen var de fremmøtte samlet i Runni Gård der avdøde ble minnet med vakre ord."

Familien bodde i 5 år (1952-1957) på Gruesetra på Rakeie skauen.

SKAUEN av LÆRER TORBJØRN ØSTERUD På østsiden av Glomma ligger store sammenhengende skoger. Frodige granlier veksler med tørre furuåser, trefattige myrstrek-ninger med blinkende sjøer og tjern, ofte bundet sammen ved rislende småbekker. Fra bygdekanten fører gamle seterstier innover og gjør adkomsten lett for den som vil benytte sin fritid til en vederkvegende hvile inne i skogstillheten, fjernt fra all travelheten nede i bygda. Her er fullt op av idylliske leirplasser, hvor man i fulle drag kan nyte friluftslivets mange gleder. Når man efter en rask marsj, i småsprang over stokk og sten og blankslitte trerøtter, tar sig en velfortjent hvil ved bredden av et lite bortgjemt skogtjern, kan man ikke undgå å stemmes til andakt av den inntagende skjønnhet som hviler over det lille landskap som åpner sig for en. En skjønnhetselskende skaper har med gavmild hånd strødd hvite liljer utover den speilblanke vannflate, hvor en og annen mort eller åbor er det eneste som for-styrrer freden, idet de stikker snuten op og snapper en diffil». Rundt omkring står granskogen i sin majestetiske ro og hindrer nysgjerrige blikke i å forstyrre idyllen. Når så kaffeduften fra'n «Lars» vekker en op av skjønnhetsdrømmene, vil maten smake bedre enn på den mest utsøkte friluftsrestaurant. Synes man bedre om å slå leir på et mere høitliggende sted, med fri utsikt over bygdas veldyrkede sletter, da er det rik anledning til det. De beste «utsikter» finner man inn for Seterstøa hvor «Eievarden», «Svarttjennhøgda» og « Jogetj ørn» hører til de beste. Alt det bygda eier av vilt, finnes her inne på «Skauen». I de fleste vann er det mort, åbor og gjedde, ofte også laue. Undtagelsesvis forekommer fjellørret, men bestanden er yderst sparsom og står dessverre i fare for å utdø på grunn av manglende pleie, og fordi gjedda har adgang til de samme vann. Overalt kan man treffe på storfugl, årfugl og jerpe. Her er en del elg, og rådyrenes antall tiltar år for år. Av rovdyr er rev, grevling og røskatt de mest almindelige. En og annen gang kommer også en mår «innpå», men på grunn av sitt verdifulle skinn får den aldri lov å slå sig til ro. Slik som «Skauen» ligger til, like ved en rik jordbruksbygd som Nes, med nok av udyrket god jord, skulde man tro at det omtrent ikke fantes faste beboere. Dette så meget mer som transporten av varer er temmelig besværlig. Det er nemlig bare en eneste ordentlig vei som fører innover (Arnes—Rakeie). Allikevel bor her mange mennesker. Efter en timelang marsj på en eller annen gammel setervei, kan man endog plutselig ha en hel skogsgrend liggende foran sig. De fleste plassene er gamle setrer som er gått over til å bli husmannsplasser, men her er også en del selveiere. Med sine små steinete jordlapper er de et talende bevis på hvad menneskene kan utrette med flid og nøisomhet. På grunn av det gode sommerbeite kan brukene fø forholdsvis mange dyr. 2 og 3 kuer er ganske almindelig, foruten gris og sauer. Mange har også hest. Men så er også befolkningen redd for foret — sanker lau og slår stårr. Som en sjeldenhet her over Romerike må nevnes at det på Skauen er tre steder som fremdeles holder geiter i større antall. Hvert sted har omkring 3o stykker. Foruten å være sparsommelig og nøisom er befolkningen langt mere selvhjulpen enn folk flest i disse tider. Praktisk talt alle reparerer sitt skotøi selv. Mange gjør også nye. De har heller ikke glemt at de lange mørke vinterkvelder kan nyttes til produktivt innearbeide. Vevstol, rokk og strikkepinner går flittig i fristundene, mens mennene er optatt med å lage økseskaft, river og lignende. Morsomt er det også å se hvordan de har formådd å gjøre det hjemlig og koselig ved hjelp av solide, hjemmelagede møbler. Dessverre ser det ut til at antallet av disse skogshjem, med sin strevsomme befolkning, stadig skal bli mindre. De fleste er — som allerede nevnt — husmannsplasser som blir «lagt ut» såsnart «de gamle» faller bort. I en av skolekretsene er det således ikke igjen mer enn halvparten av de hjem som en gang var, men kanskje kan den vanskelige økonomiske tid vi lever i, bringe en forandring til det bedre også i dette forhold.

Kilde: Nes Romerike, en liten bygdebok 1931

JAKT AV FANE JUNKER HELLE FINHOLT I gamle dager var her mye vilt som fartet omkring i de store skogene i Nes. — Fra storvilt som elg og bjørn til småvilt som hare og ekorn. I skogene fant de mat og skjul. Her var sjøer å drikke av om sommeren var aldri så tørr. Her var stillhet og ro, nettop således som villdyrene \Tilde ha det. Og farene var ikke mange. En enslig skytter som skjøt sin pil eller kastet sitt spyd, gjorde ikke stort inn-hugg i bestanden, og avstanden mellem elgegravene var nokså stor. Men det kom andre tider. Stillheten i skogene blev avbrutt av knappe øksehugg og hvinende sagblad. De siste låt rent fælt i villdyrets finthørende øre. Og gjennem enkelte skoger freste og hylte et nytt spektakkel: togene begynte å ferdes gjennem bygden. Og så var der kommet noe annet nytt, noe uforklarlig, hemmelighets-fullt, forferdelig noe. Der hørtes bare et kort, kvast smell — og maken eller ungen blev liggende død på flekken. Børsen var opfunnen. Og årene gikk, og uroen vokste, og dyrebestanden minket år for år. Den ene dyreart blev helt borte, den annen minket mer og mer. Endelig blev skapningens herre opmerksom på at her var fare for at alle villdyr skulde bli borte. Og så tok lovgiverne fatt, og de bestemte at det kun skulde være på visse årstider at jakten skulde være tillatt. Men som fredningstidene blev forlenget, blev våbnene forbedret. Med en moderne magasin-rifle kunde man felle like mange dyr i en uke som man kunde felle i en måned med flintelåsen. Og så var det en ting til som lovgiverne ikke kunde rå med, og det var det at kruttet hadde den egenskap at det brant like godt i frednings-tiden som i jakttiden. Så langt ned i tiden som i våre foreldres dager fantes her skyttere i Nes som i løftede øieblikk kunde skryte av at de hadde vært med og skutt over halvannet hundre elg. Om alle disse var skutt i lovlig tid — ja herom tier historien. Nu er elgens antall dessverre lite. Måtte nu de få som er igjen få lov til å leve og formere sig så de norske skogers stolteste vilt også i fremtiden måtte live op i de store skogstrekninger i Nes. En liten fin slektning av elgen ser det ut til har tatt sig op i de siste år. Det er rådyret — det spinkle, vakre, livlige rådyret. La oss hjelpe til allesammen så det får være i fred for fillebikjer og for uvettige krypskyttere.

I gammel tid ferdedes våre farligste rovdyr som ulv og bjørn omkring i Nes som over landet forøvrig. Ulven blev forjaget herfra omkring midten av forrige århundre. Og bjørnen som engang var såpass nærgående at det fortelles at folkene på en plass som heter Israelstorpet i Funniskogen, måtte forlate sitt hjem, må nu forlengst henregnes under de historiske dyr i Nes. Gaupe, oter og mår er meget sjeldne i skogene her i bygden. Enkelte er endog så sjeldne at der kan gå flere år mellem hver gang de blir sett. Grevling finnes her enkelte av, men da skinnet av disse dyr har liten salgsverdi og der ikke er skuddpremie for den, er den lite påaktet av jegerne. Så har vi reven, skøierfanten blandt skogens dyr; den mest hatede og den mest avholdte av dem alle.

Man prøver alle slags knep for å få den ut av verden; men det ser ut til at ukrutt forgår ikke. Og sant å si: Man vilde vel heller ikke være tilfreds om den blev utryddet. År om annet blir her skutt ikke så få rev over hele bygden. Men det ser ikke ut til at antallet har minket synderlig. Så får da kampen mellem jegeren og reven fortsette; for det ser ut til at begge parter har moro av det. —Haren har til sine tider vært nokså tallrik. Men den er en efter-strept vare både av tobente, firbente og bevingede fiender. For få år siden blev den også herjet av en farlig sykdom, harepest. Be-standen minket så sterkt, at den enkelte steder var helt forsvunnen. Men i den aller siste tid er det heldigvis tegn som tyder på at hare-bestanden holder på å ta sig op igjen. Et lite, interessant, livlig skogsdyr som har vært upåaktet av jegerne gjennem alle tider, kom plutselig i vinden like efter krigen. Det var ekornet. Skinnene gikk op i en pris av 2-3 kroner stykket, og mangen arbeidsledig kar tok til børsen og blev ekorn-jeger. Med så høi pris på skinnene skulde der ikke så mange til før det blev dag-lønn. Men nedsablingen blev for sterk. Bestanden tålte ikke slik på-kjenning. Og nu er det lille vevre dyr dessverre altfor sjelden å treffe på inne i skogene. Per Taskerud kom en dag til kremmeren og vilde selge en tiur. Det var en fredag. Dagen i forveien var jakttiden nettop begynt.

«Har du vært så rask til å få fatt i storfuglen, du Per ?» sier kremmeren. «Ja, du, det er nemmest en får litt de første daga, siden blir det for mange om 'n, du,» sier Per. Det blev handel. Dagen efter sitter fru kremmer på kjøkkenet og plukker fugl. Det skal være fin middag til helgen. Men så begynner det å lukte. Det lukter råttent. Isch, der fikk hun mark i fanget og. — «Fy da!» skriker hun sinna, og fuglen får sin siste, hastige luftfart ut gjennem kjøkkendøren. Noen dager senere er det stort opgj ør mellem kremmeren og Per Taskerud inne i butikken. Men Per lar sig ikke anfekte. «Ja, du, det er rart du, det er merkelig, du, hvor lett skogsfaulen har for å råtne når den kommer i finga på kvinfolka, du,» sier 'n Per Taskerud. Orfuglen og tiuren er heldigvis ennu å treffe på inne i storskogen. Nærmest bygden er her lite av den. Skytterne var for mange og for ivrige. Her fins gode gamle leikplasser innover skogen, myrer og moser som er nedsaltet med kilo på kilo av hagl efter spilljakten om våren. Men den som er kjent langt, langt innover åsene, han kan enda komme igjen med vakker fangst i beste jakttiden. Nede på elvene og i enkelte sjøer finnes ender. Disse er også adskillig efterstrebt av skytterne. Av rovfugler har vi et par arter høk, spurvehøk og hønsehøk. Hubroen som engang hørte med til fuglebestanden i våre skoger, er visstnok ganske forsvunnen.

Kilde: Nes Romerike, en liten bygdebok 1931

Sverre Eie var med faren sin Osvald Eie én gang og gikk som 5-6 åring, fra Teie på Seterstøa under Store-Eie gård, til Ursberget plassen: der Osvald ble stående å samtale i dype filosofiske betraktninger med en gamal gubbe i evigheter, til det var tid å gå hjem igjen. Osvald og Sverre gikk vinterveien over blautmyra: Skøyenmåsan / Skøyenmyra, men om sommeren: så de måtte hoppe på tuer rundt de svarte myrhølene. Så flytta Osvald med familien til Gruesetra, og Sverre var aldri tilbake på Ursberget. Husker Sverre Eie

Eie gård - opprinnelseshistorikk og noen av slektstilknytningene

Store Eie gård har vært i direkte slektslinjen Eie i 242 år (i år 2021).

Vesle-Eie gård, som er nærmeste nabogården til Store-Eie gård, er eid av Maarud gård og Lange Stang slektene (med Norges diva Wenche Foss) som er direkte slekt av grev Wedel Jarlsberg og Bogstad gård - Norges rikeste mann og Statsminister: Peder Anker

Eie gård har trolig opprinnelig omfattet hele området fra Odals-delet sør ved Maarud gård - inkludert vakre Funni gård frem til delebekken mot Branderud gård ved Nes pukkverk/Folbergåsen, og den bekken ser ut til å ha hett Funda (vis à vis Frognerstranda).

Bekken har gitt navn til Fundueiå, nå Funni gård. Eid betegnet på gammalnorsk et sted der vannvegen ble stengt, f.eks. av en foss, så båtene måtte dras over land (eller ved kysten der vannvegen kunne forkortes sterkt ved å dra båtene over eidet). Funnifossen (med vannkraftverk og stort sagbruk, ett av en rekke fossefall opprinnelig eid av den svært rike Haneborg-slekta på Aurskog, der Eie-slekten er inngiftet: Privat) har her stengt vannvegen langs Glomma, og den første garden som ble ryddet her ved dette eidet, fikk naturlig navnet Eid (gammalnorsk Eid'th).

Dagens to bruk: Store-Eie gård og Vesle-Eie gård - ble skilt ut fra Eyer gård, som i gammelnorsk tid utgjorde to garder, Eid og Helgeid. Begge var fullgarder. Eid ble halvgard i 1577 og forble det senere.

Ole Larsen Sandaker (5. tippoldefar til dagens generasjon Eie, år 2021) var født på Helgedagsrud gård på Skarnes i Sør-Odal.

Ole var bruker på Eie gård, da gården ble kalt Eye, før delinga av gården i 1779, i Store-Eie og Vesle-Eie, på Seterstøa i Nes kommune i Viken fylke Norge.

De 13000 målene Eie-skog blir fradelt i datidens utstrakte fisjons virksomhet av garder og skoger

Man tjente/tjener mer på å splitte store bruk, og selge de mindre delene (flere aktuelle kjøpere for mindre objekter, og prisen jekkes opp) - enn prisen for et samlet stort bruk.

Han Ole er bruker på Eye gård i åra kort før zhalkasserer / hovedkasserer for Norge Jacob Juel kjøper gården og skogen (inklusive på folkemunne "ca 1000" andre gårder og skoger!) for underslåtte/kortsiktig lånte penger fra Statskassen: det største underslag noensinne i norgeshistorien. Juel underslo totalt ca vanvittige ett halvt års inntekt for Staten Norge: 556 000 riksdaler - noe som gav ham tilnærmet uendelig regional kjøpekraft, og han kunne overby enhver annen normal budgiver - altså kjøpe "alt". Sommeren 1784 kunne Juel ved kongens sjeldne kassaettersyn, ikke umiddelbart dekke mankoen i kassen: pengene stod investert i industri og land- og skogeiendommer.

Man kan ikke forstå denne tidens meget store omveltninger i eierskapstruktur av garder og skoger i sør-øst Norge, samt den økonomiske oppblomstringen og storhetstiden til vest Värmland, uten å inkludere den enorme finansielle innsprøytingen Jacob Juel de facto stod for. Norske skatteinntekter som ellers i hovedsak ville ha blitt eksportert til unionens sentrum i Danmark og brukt der, ble istedet beholdt og reinvestert i Norge. Noe som gav en unik økonomisk vekst - her verdiene jo faktisk var skapt.

Eidsvollsmann og slektsmedlem Nicolai Wergeland, far til Henrik Wergeland utga i 1816:

Sandferdige Beretninger om Danmarks Forbrydelser mod Kongeriget Norge - en 145 siders bitter beskrivelse av en oppfattet nasjonsplyndring gjennom slavebånd og tvang, meninger som store lag av Norges befolkning delte. Boken vakte voldsom oppsikt og polemikk.

Dikteren Hans Børli, som har slektstilknytning, skrev senere også om "1000 års trell liv".

Svært mye av råvareninntektene i Norge, ble tildratt Danmark: alt sølv som ble utvunnet fra sølvverket på Kongsberg ble skipet til (kongen i) Danmark. Dette ble oppfattet som såpass mye av en urettferdighet at den norske grunnloven nedfelte en passus om hjemfallsrett til den norske stat angående norsk ressursforvaltning. Noe som senere har vært svært viktig for sikring av Statens interesser i vannkraftverkene i Norge.

Litt senere historikk om gården Eye som Ole var født på: Han Peder Aslaksen Skøyen kjøpte tilbake Eye gård (minus skogen) i 1779 fra Jacob Juel - som han så splittet i to: Store Eie gård og Vesle Eie gård. Jacob Juel fisjonerte ut/beholdt altså de 13000 mål skogene, da han var Norges nest største trelasteksportør - etter vennen og frimurerbror, samt slektning Bernt Anker, Norges rikeste mann som kaltes sin tids finansgeni, bror av Norges første statsminister Peder Anker, Eidsvollsmann - og slektstilknyttet Vesle-Eie gård, nabogården til Store-Eie gård.

Jacob Juel er via Løvenskiold inngiftet slektsmedlem med Eie.

Danske kongen Christian VIII hadde ønsker om å bruke de norske inntektene på danske Slott og prosjekter - og var
irritert over opposisjonsånden i Christiania, samt opplagt rasende på Juel, som spektakulært rømte fra sikringsfengslet på Akershus festning, hjulpet av Bernt Anker: danskekongen oppnevnte en kommisjon, ledet av samme Bernt Anker(!) og generalkrigskommissær Johan Didrik Fleischer - begge slektstilknyttet Juel(!) - som solgte "alle" Juels eiendeler til såkalt inntekt for kronen; salget innbrakte imidlertid kun 324 000 riksdaler - mistenkelig lavt beløp, kun 58% av kassamankoen - da ikke medregnet alle de øvrige verdiene Juel eide, anslagsvis opp mot totalt 1,5 millioner riksdaler. Indisier tyder på at kommisjonen manipulerte med salgene til fordel for kjøperne i Christiania – en av dem var nettopp Bernt Anker selv... som altså overførte store deler av Juels rikdommer til seg selv, samt til øvrige av Bernt og Juels felles slektninger, blant andre svogeren Iver Hansen Neumann, som drev og bygde rokokko godset Odal jernverk, nær Seterstøa og Eie - for en kunstig meget lav underpris. Eiendommenes verdi ble altså kunstig jekket ned før salgene, slik at kongens penger fremstod som "tapt" - noe de nettopp da jo ble!

Denne sabotasjen av danske kronens økonomiske interesser i Norge, kan ses som del av det i mange tiår pågående Christiania opprøret, som fikk en avrunding i unionsoppløsningen i 1814.

Jacob Juel rømte til Värmland i Sverige og drev jernverk der, datidens mest innbringende industrivirksomhet.

Svenske kongen Gustav III gav amnesti til Juel, i Sverige - for å terge sin konkurrent danskekongen, som jo manglet jurisdiksjon på fremmed lands grunn. Alle pengene Juel og hans slektninger fremdeles rådde over, gav i tillegg en kjærkommen voldsom finansiell boost av flere milliarder kroner omregnet i vår tids pengeverdi, til Värmlands næringslivet, og særlig jernverkene og sagbrukene fikk rikelig med investeringskapital, som bidro til å skape Värmlands økonomiske storhetstid:

en av de største Herregårdsbygningene fra Östanås gods i Älvsbacka (omtalt som Värmlands juvél), eid av adelsslekten Croneborg, er eid av Eie-slekten i dag.

I 1774 ble altså Jacob Juel utnevnt til kasserer i den norske Zahlkasse (en kombinasjon av hovedkasse og sentralt regnskapskontor), der han etterfulgte sin svoger Peder Holter (gift med søsteren Maren Hansdatter Juel, til Borregård).

Juel svingte seg opp til stor rikdom som embetskjøpmann med kontroll over kronens hovedkasse i Norge. I en tid da Norge manglet et eget bankvesen og en betydelig handelsvirksomhet skapte stort behov for likviditet og kortsiktig finansiering, brukte zahlkassereren kassabeholdningen til å finansiere sin egen økonomiske virksomhet: en godt innarbeidet praksis - som var en bevisst politikk fra regjeringen i København: å overlate bestyrelsen av kassen til en av trelastkjøpmennene i Christiania; dermed mente regjeringen at man hadde bedre sikkerhet mot kassamangel, også fordi venner av kassereren fra det samme miljøet kunne hjelpe ham ved eventuell likviditetsskvis. Juel var ansett for å være en pålitelig embetsmann.

Årsaken til at Juel mislyktes, var at han drev mer dristige forretninger enn forgjengeren og svogeren Holter hadde gjort, at han ble rammet av de sviktende konjunkturene på slutten av den amerikanske uavhengighetskrigen 1781–83 og kanskje viktigst: at det ble satt tvert stopp for hans virksomhet; kongen krevde helt uventet pengene på bordet umiddelbart, og et industri- og eiendomskompleks kan ikke likvideres på kort tid: eiendommene må stykkes opp, salgene må forberedes, kjøpere må ordne finansiering etc.

Skjønt: hvorvidt Juel "mislyktes", kan bestrides - da hans slektninger beholdt store deler av verdiene Juel investerte i, med korttidslånene fra sentralkassen/zahlkasse - ved å nedskrive eiendomsverdiene til langt under reell markedsverdi da kommisjonen (bestående av Juels slektninger og medsammensvorne: de fasiliterte flukten hans fra Akershus festning) - likviderte Juels portefølje - og som de så selv kjøpte.

Slik ble store verdier beholdt i Norge, og ikke beslaglagt av danskekongen: en sabotasje av den dansknorske unions undertrykkelsen, som hadde bred folkelig støtte i alle Norges samfunnslag.

På så vis blir Jacob Juel en sentral person i motstandskampen mot den dansknorske unionen, som fikk sin oppløsning kort tid etterpå, i 1814. Sterkt fremdrevet av Juels øvrige slektninger.

Jacob Juel medvirket trolig til møtet ved Eda skanse i Värmland 1790, der fire fremtredende nordmenn, bl.a. Juels slektning Iver Neumann fra Odals Værk, forhandlet med Gustav 3s representant Gustaf Mauritz Armfelt: i Finland er han ansett som en av landets mest betydningsfulle menn - om svensk bistand til norsk løsrivelse fra Danmark. Og det er helt sikkert at Juel 1791 medvirket til at trelasthandlerne i Christiania, uavhengig av det danske diplomati, fikk svensk tillatelse til transitt av tømmer fra Trysil gjennom Sverige: der administrasjonssentrumet er eid av Eie i dag.

Jacob Juels livshistorie forteller om hvor egenrådig eliten på Østlandet var i forhold til enevoldsregimet i København. Noen år senere fikk dette miljøet en målbevisst politisk leder i Herman Wedel Jarlsberg, Baron, også slektning, og eier av Baronskogen der Eie-slekten senere bodde.

Jacob Juel la grunnen til velstanden i västra Värmland, og bidro til en stor sosial utjevning for de mange fattige i regionen, som fikk rikt med arbeidsplasser: her var Juel en av samfunnets støtter, og regionens folkehelt.

Juel hade givetvis sett till att hans goda vänner hade med sig gott om kontanter från kuppen så att han vid framkomsten kunde köpa Fredros och Sälboda herrgårdar och ytterligare några egendomar.

I Gunnarskogs socken blev Jacob Juel en uppburen politiker, främst på kyrkans och skolans område, där han drev fram många förbättringar. Hans gårdar blomstrade och allt blev frid och fröjd. Om flykten yppade han aldrig något för någon. Och någon nyhetsförmedling att tala om fanns inte.

Jacob Juels kupp mot den norska statskassan blev en välsignelse för de fattiga bygderna i Västvärmland, och herrgårdarna står där än i dag som ett minne från Juels tid.

Den upprörda statsledningen i Norge krävde att svenskarna skulle skicka Juel tillbaka till Norge så att han skulle få ta sitt straff, men tack vare en hög beskyddare förhindrades detta: ingen mindre än kung Gustav III.

Kilde: Svindlaren - Berättelsen om brukspstronen Jacob Juel, av Per Fallberg mb: 004657080371

Eie gardshistorikken - utfyllende

Eie ligger på en morenerygg ved Glomma i vekslende lende med mer utpreget sandmold nærmest Glomma og grøvre morene-jord mot skogen. Jordvegen er dels planert med bulldozer i det seinere. Garden grenser i nord til Mårud i Sør-Odal langs bygdedelet, som her følger bekk. I nordvest går garden ned til Glomma. I vest er daldrog dele mot Sandåker og i sørvest mot Smedsrud og i sør mot Smedsrud. I øst støter innmarka til egen skog, som strekker seg langs bygdedelet innover til Trangsrud. Eie har trolig opprinnelig omfattet hele området fra Odals-delet sør til delebekken mellom Branderud og Funni, og den bekken ser ut til å ha hett Funda. Den har gitt navn til Fundueiå, nå Funni. Eid betegnet på gammalnorsk et sted der vannvegen ble stengt, f.eks. av en foss, så båtene måtte dras over land (eller ved kysten der vannvegen kunne forkortes sterkt ved å dra båtene over eidet). Funnifossen har her stengt vannvegen langs Glomma, og den første garden som ble ryddet her ved dette eidet, fikk naturlig navnet Eid (gammalnorsk Eid'th). Den nåværende form av navnet er dativ entall. En slik form ble brukt etter preposisjoner som i og å (= på). Fra 1393 er formen «i Eiåi» bevart. På slutten av 1400-tallet ble den siste i (i trykksvak staving) åpnet til e og å ble stum, så vi fikk uttalen Eie. (Andre bevarte, gamle skriftformer er: a Eidhi (1392), Eed (1499), Eidh (1520), Eide (1578 og 1594), Eiger, Eyer (1666) og Eier (1723). (Skrivemåten med r tilslutt oppstod ved en misforståelse.) Eie ble ryddet i eldre jernalder, og vi har nevnt det store området som da må ha ligget til garden. Alt i løpet av dette tidsrommet må Funni ha blitt skilt ut, og i vikingtida ble Sand-åker vest på Eie-eiendommen egen gard. Smedsrud sør for Eie ble ryddet fra Eie eller Funni etter vikingtida, men etter svarte-dauen ble Smedsrud lagt til Folberg. Det som da var igjen av Eie, ble i gammalnorsk tid (tidsrommet ca. 1050 -1350) delt i Eid og en gard som ble kalt Helgeid, der første ledd helst er mannsnavnet Helgi eller kvinnenavnet Helga. Av gamle skrift-former kan vi nevne a Helghæidhu! (1392), i HeIgheeid (1392), a Helgheide (1392), Helgheid (1393), Helged (1499) og Hellig Eigre (1595). Navnet forekommer ikke etter 1595, men garden eksisterte fortsatt. Navnet har kommet med i kapitelsjordeboka fra 1595 fordi den i det vesentlige er avskrift av eldre jorde-bøker. Helgeid ser nemlig ut til å ha gått av bruk i løpet av 1500-tallet, og begge gardene ble fra da kalt Eie. De svarer til de seinere Store-Eie (= Helgeid) og Vesle-Eie (= Eid). Kongs-jordeboka fra 1577 kaller begge Eide. I matrikkelen er tillegget «lille» og «store» satt til etter gardsnavnet. Her blir imidlertid tillegget satt til først, i samsvar med naturlig språkbruk og eld-gamle tradisjoner på norsk. Store-Eie (Helgeid) var fullgard med skyld 35 lsp. tunge til 1838 og var i hevd i nedgangstida etter svartedauen og har alltid vært udelt. Vesle-Eie (Eid) var også fullgard fra gammalt, men hadde noe mindre skyld, 301/2 lsp. tunge. Heller ikke denne garden lå nede etter svartedauen. På 1600-tallet var det av og til to brukere, og 1701-37 var det to bruk på garden. Fra 1764 og utover var det dels to eiere og to brukere, men i 1801 ble hele garden brukt av Amund Kristoffersen. Garden skiftet stadig eiere, og fra 1811 ser det ikke ut til at det var brukere på garden før i 1860-åra. Den fikk derfor ikke eget matrikkelnummer (seinere gardsnr.) ved matrikuleringa 1819: 38, men det ble felles for Store-Eie og Vesle-Eie. Etter svartedauen ble Bratsrud (se husmannsplasser) lagt til Store-Eie som underbruk. Det ser også ut til at Vesle-Eie fikk en nedlagt gard som underbruk etter svartedauen. Den må ha ligget nord på eiendommen. På jordet ca. 80 m nord for husa på Vesle-Eie ligger en liten haug (Pålhaugen) som kanskje er gravhaug. Den er noe uregelmessig rund, ca. 8 m i tverrmål og omkring 0,80 m høy. Rundt om haugen vokser aspetrær. Den er noe avflatet og utrotet, og det er ved et raskt overblikk vanskelig å avgjøre sikkert om det dreier seg om en gravhaug. Nederst i jordet, en 140-150 m nordvest for husa på Store-Eie, på et sted kalt Skrabben, ligger en ødelagt rundhaug. Den har etter alt å dømme hatt et tverrmål på nærmere 7 m. Høyden er nå noe over 1 m, men opprinnelig må den ha vært noe høyere. Det er gravd inn i haugen fra tre sider, slik at bare midtpartiet står igjen. Presten Sandaker gravde i haugen like før 1900, men fant ikke noe. Ifølge tradisjon på garden skal dette være grav-haug, og det er ingen tvil om at det er rett. En 70 m rett øst for denne haugen ligger en avflatet haug med ei lita hytte på toppen. Ved foten av haugen er det gravd inn en gammal kjeller. Haugen er kastet opp av mennesker, men det er en mulighet for at haugen ble bygd da kjelleren ble gravd. På den annen side var det ganske vanlig å legge kjellere i gamle gravhauger.

Eie navnets historikk Eie. Udt. eie. ― i Eidi RB. 479. a H?lgh?idhu DN. II 407, 1392 i Helg?id, firir Helgh?id DN. IV 455, 1392 a H?lgh- eide DN. IV 455, 1392(i to Breve; i det ene af disse n?vnes Manden paa Gaarden med Tilf?ielse a Eidhi). Helgheidh DN. IV 469, 1394 Helgheid RB. 240. Eed, Helged DN. XIII 137 139, 1499. Eedh NRJ. I 14. Eidh 1520. Eedt 1557. Eide 1578. 1594.1/1, 1/2. Eiger, Eyer 1666. Eier (2 Gaarde) 1723. b.2,s.353 Ei? n., se Indl. S. 48; den nuv. Form er Dativform i Ent. Grunden til Navnet er let at forstaa; Gaarden ligger nemlig lidt ovenfor Fundefossen i Glommen. Af flere af de anf?rte Steder fremgaar, at en Part af den l?nge har v?ret kaldet Helgei?, vistnok efter en Helgi eller Helga, som engang har eiet den. Ogsaa GN. 144 er vistnok en Del af det oprindelige Ei?.

Kilde: https://www.dokpro.uio.no/perl/navnegransking/rygh_ng/rygh_bla.prl?...

Eieseter Eie hadde visstnok i hundreåra etter svartedauen seter ved Mangen. Amund Vesle-Eie sa i 1685 at Mangen (ved Mangen kapell), som nettopp var «satt for leie og landskyld», tidligere var seter til Sandåker og Eie, men Østen Sandåker overgav garden og slo seg ned i Mangen. Da det kom nye folk på Sandåker og Eie som ville bruke den gamle setra Mangen, gikk Østen til myndighetene og bød landskyld, enten 12 rd. eller 1 pd. tørrfisk om året, og dermed fikk han Mangen i bruk. Amund Eie måtte leie seter hvor han kunne og var i Hennisetra 2-3 år, i Folbergsetra 2 år og i Funnisetra 15-16 år. Da det ble for lite havn, kunne han ikke lenger bruke disse setrene. Det var da han ryddet en bråte som presten tok fra ham (se brukere). Amund gikk til futen og fikk bygselseddel på dette stedet til seter våren 1672. Amund påstod i 1685 at «denne skog og dette sted er almenning». Da stevnte eierne av Folberg og Henni brukeren av Eie og påstod at han ulovlig hadde seter i seterskogen deres. Nils Tollefsen på Åserud vitnet at «på Hannibalfeidens tid» (omkring 1645) hadde Søren Henni en rugbråte der setervangen er, og brukerne på Henni og Folberg hogg og havnet der «uten at noen gjorde dem innpass». Andre vitnet det samme. Saksøkerne fikk medhold, og Eie hadde ikke rett til å ha seter på stedet. Store-Eie setret på Eiesetra i seterskogen inne mot Bjørknessjøen. Da seterskogen ble solgt i 1754, beholdt selgeren rett til seterhavn for seg, kone og barn «for en billig pris».

Det var også ei Eie-seter ved Missunstad østligst i heimskogen, men ingen som lever nå, har hørt om seterdrift fra Eie på noen av setrene. I 1779 (Jacob Juul) var det utskifting av sameia mellom Store-Eie, Vesle-Eie og Sandåker. Delet for Store-Eie gikk fra gjerdet opp til Skarberget, i øst til ei røys i Storlihøgda og videre til Sandåkers seterveg og langs den til setervollen. Store-Eie skulle ha det som lå på sørsida av delet. Delet for Sandåkers part gikk fra setervegen ved plassen Bakken i øst til Storelgmosen ved seter-delet. Det som lå mellom det delet og det førstnevnte, skulle tilhøre Sandåker. Plassen Grønhaugen fulgte med. Det som lå nord for det sistnevnte delet, skulle tilhøre Vesle-Eie. Havna skulle fortsatt være felles. Plassen Pållia lå i skogen til Vesle-Eie. Skogen med plassen Haugen ble skyldsatt til 10 lsp. og skogen med plassen Pållia 12 lsp. I 1802 ble skogen til Sandåker delt mellom de tre brukerne. Delet tok til ved utgarden til Store-Eie, gikk opp til Korsbekken ved Eiehøgda og en stor stein ved Kvernmyra, like til Almåsdalen til Nilsstuvegen. Av dette beholdt Amund Olsen den søndre delen. Det andre delet begynte ved utgarden til Store-Eie ved Lautjordet (Lauta) og gikk opp til Kvernmyra, Almåsdalen, Nilsstuvegen. Hans Eriksen beholdt den mellomste delen og Lars Larsen den nordre.

Husmannsplasser

BRATSRUD blir nevnt første gang som plass i 1707, men husmennene til Eie i 1690-åra bodde helst også i denne plassen. Navnet blir uttalt Bra'sru, og skrivemåten har derfor vært Brasrud eller Braserud. En t i slik stilling faller nemlig bort i bygdeuttalen. I gammalnorsk tid var det en liten gard her, og «Bratzrud» ved Helgeid blir nevnt i 1396, men garden var helst alt da lagt til Helgeid (dvs. Store-Eie). Biskop Eystein gav så mye i Bratsrud som biskop Helge (biskop 1304-22) eide i garden, til korsbrødrenes kommun, som innen 1396 også hadde ervervet 2 øyresbol som Klemetskirken før eide. Navnet har trolig som første ledd det gamle mannsnavnet Brattr. 'rud' betydde 'rydning' på norrønt. Plassen Bratsrud ble nedlagt som husmannsplass før 1900. Den ligger øverst i ei stripe med dyrkingsjord som strekker seg langs bekken sør på eiendommen og et stykke sørøstover opp i skogen. I dette området kom det opp et par plasser til på 1700-tallet,

EIEHAUGEN nordøst for Bratsrud og en annen plass nedafor (nord for) Bratsrud. De tre plassene grenset til hverandre og hørte alle til Store-Eie. Før svartedauen må jorda her ha hørt til garden Bratsrud. Bygningen i plassen Bratsrud ble flyttet til Arnold Hesbøl på Vennevål. Eiehaugen hørte til Vesle-Eie. Den siste husmannen sluttet før noen husker nå.

HAGEN Den tredje plassen i området var HAGEN. Den siste husmannen hette Nils og var «like sprek til han var 90», fortelles det. Husa er borte både i Eiehaugen og Hagen, og jorda er lagt til innmarka på Store-Eie.

Garden hadde også to andre plasser, FLAEN og EIEENGA. Flaen lå ved Smedsrud skole, og den siste husmannen var Nils Flaen. Eieenga lå sørvest for Flaen.

MATRIKKELGARDEN EIE G.nr. — 142.

Eie utgjorde i gammalnorsk tid to garder, kalt Eid og Helgeid.

I) Eid var da fullgard på en 24 øyresbol, men halv-gard (= dvs halv skatt) 1577 og seinere. Skylda var fra 1500-tallet til 1838 1 skp. malt eller tunge og 11/2 bpd. smør. Kvegskatt 1657 av 2 hester, 10 fe, 6 sauer og 4 geiter. 1661: Skog til smått sagtømmer og bråteland noe langt fra garden. Før 2 hester, 5 kuer, 3 ungdyr, 8 sauer. Sår 5 tn. havre og 1 tn. blandkorn. Tiende av 121/2 tn. havre, 10 tn. blandkorn og 20 settunger rug. 1665: God skog til all husfornødenhet, sagtømmer og rydningsland. Humlehage. Ei lita bekkekvern. Før 2 hester, 8 kuer, 4 ungdyr, 4 sauer, 7 geiter. Sår 4% tn. havre og 11/2 tn. blandkorn. Tiende av 20 tn. havre, 121/2 tn. blandkorn og 11/4 tn. hamalkorn. Skylda foreslått omgjort til 25 lsp. blandingsmalt. 1722: Skog til husbehov. Svakt jordland. Før 3 hester, 14 krøtter, 8 sauer, 8 geiter. Sår 7 tn. havre og 2 tn. blandkorn. Skylda foreslått avtatt 5 lsp. Garden fikk matr.nr. 155 (2 opps.). 1803: Dårlig åker og eng. Har skog. Kornet utsatt for frost om høsten. Før 2 hester og 8 fe. Skylda på 1 skp. tunge og 11/2 bpd. smør = 1 skp. 10% lsp. tunge. Pris pr. skp. 750 rd. Garden delt i tre like skyldparter mellom a) assessor Mathiesen, b) Aslak Pedersen og c) Ham Sørensen. 1819: Måtelig (dvs. middels) jord. Tilstrekkelig skog og havn. Har vært brukt til høyland av b) Hans Gulbrandsen og c) Hans Bredesen. Sår 3 tn. korn. Før 1 hest og 4 fe. Prop.tall 8. a) 1014 lsp. skyld (skog) som assessor Mathiesen eier, forenes med hans del av Eie, matr.nr. 81.

II) Helgeid (= Store-Eie gård) var i gammalnorsk tid fullgard (= dvs full skatt) på en 28 øyresbol, fullgard også 1577 og seinere. Skyldte i 1595 30 lsp. malt, seinere 35 lsp. (= 13/4 skp.) tunge. Kvegskatt 1657 av 3 hester, 10 fe, 4 sauer og 2 geiter.

1661: Skog til ved og gjerdefang. Før 2 hester, 6 kuer, 2 ungdyr og 4 sauer. Sår 6 tn. havre og 1 tn. blandkorn. Tiende av 20 og 10 tn. 1665: Skog til tyrived, gards-nytte og noe rydningsland. To humlehager. Før 3 hester, 8 kuer, 5 ungdyr, 4 sauer og 4 geiter. Sår 8 tn. havre og 1 tn. blandkorn. Tiende av 35 tn. havre, 5 tn. blandkorn og 10 settunger hamalkorn. Skylda foreslås avtatt 5 lsp.

1722: Skog til husbehov og en del sagtømmer. Av skogen kan det årlig utvirkes 5-6 tylfter tømmer. Svakt jordland. Sår 11 tn. havre og 21/2 tn. blandkorn. Avler 40 sommerlass høy. Før 3 hester, 14 krøtter, 10 sauer og 12 geiter. 2 husmenn sår % tn. korn. Garden takseres for 30 lsp. og skogen for 5 lsp. Garden fikk matr.nr. 81.

1803: Dårlig og ufruktbar jord. Før 2 hester og 8 fe. Pris pr. skp. 750 rd. Garden delt etter skylda: a) Assessor Mathiesen 12 lsp., b) Ole Larsen 11 lsp. og c) Lars Pedersen 111/2 lsp.

1819: Måtelig jord, tilstrekkelig havn og skog. 1 oppsitter. Sår 3 tn. korn. Før 1 hest og 4 fe. En husmannsplass. 111/2 lsp. av garden inn-dratt under Heberg, matr.nr. 82, og 12 lsp. slått sammen med 101/4 lsp. av Eie, matr.nr. 155. Seterstøa er en frasolgt plass, tidligere umatrikulert og uskyldsatt. Sår 2 tn. korn og før 2 fe. Eiebakken likeså. Sår 2 tn. korn og før 3 fe. Har tilstrekkelig havn og skog. Eie skog er solgt fra matr.nr. 81 og 155 (samlet skyld 1 skp. 2 lsp.) til assessor Mathiesen. Prop.tall 18. I denne skogen 4 plasser med i alt 4 tn. i utsæd og 6 fe på båsen.

1838: Matr.nr. 81 og 155 slått sammen og gitt nytt matr.nr. 138. De ymse bruka fikk løpenr. 209-215: • Seterstøa løpenr. 209 (seinere br.nr. 1), eier Søren Sørensen. • Eiebakken 210, Peder Eriksen. • Store Eie 211, Iver Olsen. • 212, Anders Skøyen. • Vesle-Eie 213 og • 214, Gulbrand H. Maarud. • Eie skog 215, general-krigskommissær Mathiesen.

1866: • Seterstøa 6 tønneland jord, Eiebakken 7% tønneland, • Store-Eie 55 tønneland jord, alt middels kvalitet. Alle rett i den frasolgte skogen til gjerdefang, ved, havn og øvrige husfornødenheter. • Vesle-Eie 31 tønne-land jord av middels beskaffenhet og 9 tønneland av dårlig beskaffenhet. Av skogen kan selges 11 tylfter om året. • Munkelien 3 tønneland jord av dårlig beskaffenhet. Buskap og utsæd på hvert bruk

1866: • Seterstoa : 2 kuer, 1 sau. Sår Y4 tn. bygg, 3 tn. poteter og 3% tn. havre. • Eiebakken : 2 kuer, 2 sauer. Sår 3/8 tn. bygg, 3 tn. poteter, 3'/ tn. havre. • Store-Eie : 3 hester, 12 kuer, 10 sauer, 2 svin. Sår 1/8 tn. hvete, 1% tn. bygg, % tn. erter, V. tn. lin, 5/4 tn. rug, 17 tn. havre, 8 tn. poteter. • Vesle-Eie : 4 sauer, 1 gris. Sår % tn. rug, 10 tn. havre, 1 tn. bygg, 5 tn. poteter.

EIERE AV STORE-EIE Biskop Eystein i Oslo gav i 1390-åra 20 øyresbol i Helgeid til korsbrødrenes commun (felles bordhold) til årtidehold. I 1595 blir parten nevnt i kapitelsjordeboka og var da på 30 lsp. malt. Borgermesteren i Odense i Danmark hadde den i forlening av kongen, og andre hadde inntektene av parten seinere. Kongen hadde konfiskert den ved reformasjonen og solgte den kort etter 1660 til borgermester Anders Madtzøn. Seinere var arvingene eiere, og Mathias de Tonsberg skjøtet 4. mars 1704 bygselparten til Auels Ingelsen, som tok garden i bruk. Biskop Eystein gav også en part i Bratsrud ved Helgeid til korsbrødrenes commun i Oslo. Den var så stor som den parten Helge Langtå åtte i Bratsrud. (Helge var altså eier av en del i Bratsrud før han i 1304 ble biskop i Oslo.) Biskop Eystein gav dessuten korsbrødrene 2 øyresbol i Bratsrud, en part som Klemetskirken i Oslo hadde eid før. Bratsrud ble nedlagt etter svarte-dauen, og skylda gikk visstnok inn i gardsskylda til Store-Eie. I 1394 eide Ullern prestebol i Sør-Odal en liten part på 1/3 øyresbol i Helgeid. Parten ble seinere «glømt».

EIERE AV VESLE-EIE Bygselparten i Vesle-Eie hørte til det jordegodset som kongen etter reformasjonen gav Oslo hospital inntektene av. Det er uvisst hvilken kirkelig institusjon som var eier i katolsk tid. Parten var på 1600-tallet og seinere på 10 lsp. tunge og 1% bpd. smør ( = 20% lsp. tunge). Hospitalsgodset ble solgt i 1737, og den nye eieren tok over garden. Det var Søren Farup. Stange kirke på Hedmark eide en part i garden som på 1500-tallet og seinere var på 10 lsp. malt eller tunge. Den fulgte garden som løs landskyld. 1/8 øyresbol som Henni prestebol i 1393 eide i Eid, hører vi ikke mer til seinere.

BRUKERE AV STORE-EIE SVEIN på Helgeid ble 12. oktober 1392 etter lagmannens dom og Reidulv Jonssons heimstevne dømt til å være heime ei bestemt tid for å betale Reidulv. Han klagde over at Svein ikke hadde betalt landskyld for Helgeid, som presten Helge på Nes (= dagens Nes kirkeruiner) åtte. Svein mente han hadde heimel for at det testamentet Helge hadde satt opp, var dømt ugyldig. Lagmannen dømte at Svein skulle skaffe vitner på at det var slik eller legge fram brev om det. To bymenn kunngjorde 8. april 1394 at de var i Maria-kirken i Oslo og så at presten Asti Gunnarsson fikk av Jon Holta-son all den rett han hadde til hele Helgeid på vegne av Herleik Eriksson.

KLEMMET JOVERSEN på Helgeid var med mot Lasse Skjold i 1497 (i krig) og gav bot i 1499.

GUTTORM var enten her eller på den andre garden i 1514 og GUNNER eller HANS i 1557.

HANS blir nevnt 1593-94,

TROND 1600-01 og KNUT 1604-05.

TROND var br. seinest 1610— ca. 1639.

En GJERT blir nevnt 1624.

Ny ble SYV., br. til ca. 1653. Da ble garden delt mellom en sønn og visstnok en svigersønn i en part på 3/7 og en på 4/7:

JAKOB SYVERSEN br. til ca. 1680, var f på Spetalen i Vinger ca. 1621. Var i 1682 i huse på Arnestad. Av barn nevnt Syver (5 år i 1664), g m enke Siri Trondsd. og br. av Leir, g 2. gang m Tore Kristoffersd. Bollerud, Erik, f ca. 1662. Jakob eide i 1668 en part i Nordre Ile. Han hadde ca. 1654-76 en medbr. i

ERIK BJØRNSEN (43 år i 1664). Av barn nevnt Sover (3 år i 1664). Jakob brukte garden aleine noen få år før 1680. Den ble så tatt over av

HOVOL (HALVOR ?) OLSEN 1627-97, var enkemann uten barn da han døde. Hovol er nevnt som bruker 1696. Året etter var det (ifølge skattelistene) fostersønnen

HANS GUNNERSEN fra Fyri ca. 1668-1708, g 1695 m Tore Eriksd. fra Auli ca. 1672-1730. Barn: Allis 1698-1702, Gulbrand, f 1700, g 1731 m Ragnhild Amundsd., Åse, f 1703, g m Kristoffer Gulbrandsen Yn, Gunner, f og d 1705, Erik 1706-24. Alt våren 1694 fikk Hans gavebrev av fosterfaren på å få ta over garden i stedet for å få en fostersønns rett. I januar 1699 gav eieren imidlertid bygselbrev til

OLE OLSEN og HARALD ASLAKSEN. Harald fikk barna Ole (i 1701) og Kari (i 1703) her, men ble så husmann på Myrer under Skarning. Dattera Mari (f 1707) ble g m Anders Olsen Skarning. Harald Aslaksen Hammerstad (1668-1735) var g m Marit Olsd. Eie (1667-1719), og hun var trolig datter til Ole Olsen. Harald og Marit kom til Skarning. En Gulbrand Olsen Eie ble 1712 g m Mari Børgersd Folberg.

NILS PERSEN fikk bygselbrev på en halvpart våren 1702. Barn: Malene, d 1702, 2 år, Halvor, f 1704, g 1731 m Lisbet Olsd. Brustad, ble br. av Nedre Strøm. Garden ble tatt over av den nye eieren, som hadde fått skjøte av stiftsbefalingsmann Mathias de Tonsberg 4. mars 1704:

ADELS INGELSEN veit vi ikke hvor var fra, og det er også ukjent hvem han var gift med. Barn født her: Per, f 1706. Aucls skjøtet garden 11. januar 1708 for 180 rd. til

GULBRAND ARNESEN fra Ile 1643-1733, g 1681 m Inger Olsd. fra Fenstad (15) 1665-1734. Barn: Ole (se neste), Arne, g 1721 m Rønnaug Olsd., enke på Skøyen, Guttorm, g 1731 m Marte Amundsd., enke på Store Heberg, Gudmund, g 1733 m Rønnaug Kristoffersd. Rolstad, Mali, g 1721 m Syver Andersen Fossum (fra Funni), Marte, g 1726 m Anders Gulbrandsen Ytre Fossen. Gulbrand Arnesen lånte i 1708 100 rd. av Mogens Lauritsen mot pant i garden. Sønnen løste ut medarvingene i 1734 for 220 rd.

OLE GULBRANDSEN 1684-1752, g 1726 m Dorte Gulbrandsd. fra Ytre Fossen, f 1707. Barn: Anders, var på Sandåker i 1754, men tok så over garden her, Mari, f 1729, Inger, f 1732, Anne 1734— før 1742, Marte, f 1737, g m Ole Kristoffersen Oppsal, Gulbrand, f 1740, Anne, f 1742, Eli, f 1745, Amund, f 1748, Ole, f 1751. Ole Gulbrandsen hadde søskenbarn på Sundby. Enka skjøtet garden i 1754 til eldste sønn.

ANDERS OLSEN 1726-92, g m Lisbet Eriksd. ca. 1729-1801. Barn: Anne, f 1751, Erik (se Eiebakken), Lisbet, f 1756, g m Lars Larsen i Drakonrud, Ole, f 1759, husm. i Bjørndalen under Hjellum, Inger, f 1761, g m Nils Olsen, Mari, f 1765, tjente på Vestgarden i 1801, Dorte og Eli, f 1767 (Eli d 1768),