Start My Family Tree Welcome to Geni, home of the world's largest family tree.
Join Geni to explore your genealogy and family history in the World's Largest Family Tree.

Gårdshistorikk: Sennesvik Øvre, Vestvågøy, Nordland, Norge

« Back to Projects Dashboard

Project Tags

Top Surnames

view all

Profiles

  • Henrik Jacobsen Falch (1799 - c.1861)
  • Jacob Pedersen Falch (1749 - 1841)
    Jacob Falch var fra Tjøtta på Helgeland. På Tjøtta ble det på hans tid drevet stort jektebruk, og Jacob Falch var allerede som unggutt med til Bergen. Snart ble han j...
  • Nicholai Elisæussen (1756 - 1813)
  • Jens Andersen Lods ( Løss ) (b. - 1741)
    DÖD. före 16/7 1741 i Bergen. (skifte 8/3 1743) "1741. Dom: 7 post Trinit forrettede jeg herrens tieneste paa Búxnæs. Graffæstete salige Skipper Jens Lods" I sk...

SENNESVIK ØVRE

GÅRDSNR. 59

Og her treffer vi Søffren Rasmussen, som bruker 1 våg ½ pund i 1667, og enken Siri, som bruker 1 våg ½ pund hun også. Gårdens skyld er altså 2 våger 1 pund, og Herøy kirke på Helgeland «bygger» 4 pund, mens Hol kirke «bygger» 2 pund. Gårdens kreaturhold er på 10 kyr, 2 ungnaut, 10 sauer og 1 hest. De to oppsittere hadde en utsæd på 5 tønner korn. I matrikkelen fikk Sennesvik øvre nedsatt sin skyld til 2 våger, da denne skyld var gårdens opprinnelige skyld. Om dette skrives det i en bemerkning i matrikkelen for 1667: «Ingen brendeved, mens som jorden befindis i forige tider, ey at haffue schyldet mere enn 4 pund til Herøe kirke och 2 pund til Hol kirche, och ey nogen videnschab kand faaes, huoraff det enne pund er kommen, sampt ey befindes herligheder for». Det ser nesten ut som hele setningen mangler en slutt og henger i luften. Men etter ordet «for» står virkelig punktum, enda skriveren av matrikkelen ikke er kommet til konklusjonen. Men denne var altså, som vi ser av senere kilder, at skylden ble nedsatt til 2 våger.

I 1672 er det siste gang vi i våre kilder treffer på navnene Søffren Rasmussen og enken Siri. Fem år senere, i 1677, er Søffren død, og enken Brøndel, som sikkert bodde på Svarholt, som hun også overtok etter sin manns død, er nå den som driver gårdsbruket i Sennesvik øvre. Enken Siri må nok også være død, og hennes gård er nå overtatt av Niels Bjørnsen, sønn av Bjørn Michelsen, Ramsvik. Enken Brøndel og Niels Bjørnsen bruker hver sin halve del av Sennesvik øvre. Enken Brøndel nevnes siste gang i 1690. Ved manntallet i 1701 er hun død og borte, men Niels Bjørnsen er her ennå. Han er nå også bare 55 år. Etter enken Brøndels død over­tok Niels Bjørnsen også den andre halvpart av Sennesvik øvre, og er altså nå eneste oppsitter her.

I 1720 får Sennesvik øvre matrikkelnr. 139, av skyld 2 våger. Niels Bjørnsen er fremdeles oppsitter, og Herøy og Hol kirker er eiere med like store deler som tidligere. I matrikkelen fra 1723 har Sennesvik øvre fått nr. 10. Ma­trikkelen gir følgende opplysninger om vår gård: «Hol kirke eier 2 pd., Herø kirke 4 pd. Ingen skog. Ingen seter. Ingen kvern, men beleilighet til fiskeri. Har god solgang og er lettvunnen. Kan så 1 tønne 1 skp. 1 hest, 13 kyr, 7 ung«nød», 15 sauer, 20 geiter. 2 våger.»

Niels Bjørnsen døde omkring 1723, og enken Jens Andersen Lodz (Loss) og Arne skomaker, slik at de tre bruker 2 pund hver. Arne (eller Aage) skomaker fraflyttet Sennesvik øvre før tre år var gått etter 1740. I 1745 ligger hans part av gården øde. Jens Andersen Lodz, som var skipper, er også borte før 1745, og på hans gård finner vi dette år Christopher Christophersen, som i 1750 bruker hele gården på 2 våger alene. Enken Kirsten må da være død, må vi tro.

Christopher Christophersen blir så boende i Sennesvik øvre i flere år. Ved manntallet i 1762 har han to tjenestekarer: Jens Persen og Johan Andersen. Tjenestepiker er Anna Persdatter, Anna Nilsdatter, og Malena Persdatter. Og så er her to husmenn: Niels Persen og Rasmus Jonsen. Niels Persen flyttet alt samme år, i 1762, til Ure, og drengen Jens Persen døde i mars 1764. Ved skattemanntallet i 1770 treffer vi fremdeles Christopher Christophersen som oppsitter i Sennes­vik øvre. Han har nå tjenerne Johan Andersen, Elen Eliasdatter og Anna Persdatter, og husmann er nå Elias Arentssen. I 1777 figurerer Joen Andersen som husmann i skattelisten.

Siste gang vi i våre kilder treffer på Christopher Christop­hersen som oppsitter i Sennesvik øvre er i 1780. I 1785 er han borte for godt, og dette år er det Mikkel (Michael) Elisæusen, kommet i hans sted. — Fra 1780 har Sennesvik øvre matrikkelnr. 10.

Vi husker at i 1723 var der ingen kvern i Sennesvik øvre. Når den første kvern ble bygd her, er det vanskelig å si. Men i 1774 er det i hvert fall sikkert at her er bygd kvern på gården, sikkert av Christopher Christophersen. For kvernen måtte han betale en årlig avgift av 6 skilling. I 1800 har Mikkel Elisæusen og Jacob Falch en kvern hver.

Mikkel Elisæusen og Jacob Falch treffer vi begge på sine gårder da det nye århundre rinner opp. Men ennå var gårdene deres kirkegods, og det skulle de bli så lenge de levde.

Ved folketellingen i 1801 er det ganske folksomt i Sennesvik øvre. I alt bor her 32 mennesker. Det er nå først de to lei­lendinger, Mikkel og Jacob Falch, med deres familier, som vi skal nevne senere. Så er det husmann Ole Jansen, 36 år, g.m. Susanna Michalsdatter, 33 år, og deres datter Ane Margrete, 4 år. Videre inderst og fisker Jonas Nilsen, 51 år, g.m. Ane Lisbet Jochumsdatter, 51 år, og deres sønn Nils, 13 år. Og så inderst og fisker Benjamin Svendsen, 48 år, g.m. Ane Marta Christophersdatter, 46 år, og deres datter Kirsten Margrete, 3 år. Dessuten har Jacob Falch og Mikkel Elisæusen mange tjenestefolk, og hos Falch bor skomaker Simon Jonsen, 27 år gammel. Ole Jansen kan på sin plass, kalt Svarthammerplass, fø to kyr.

Og så er vi fremme ved vår neste kilde, en forordning fra 1802 om «avgift av alt jordbruk på landet i Norge». Her opp­lyses det om vår gård: «Nr. 10. Øvre Sennesvik. 2 vaager. Jacob Falch 1 vaag. Michael Elisæusen 1 vaag. Har godt agerland og god solgang. 16 kjør fødes, vel god men vanske­lig boehave formedelst fjelde, ingen skog, men taaleligt godt torvskjær, 2de smaa kvernebruk til gaardens drift, kort søvei».

Mikkel Elisæusen døde i 1813, og enken føres så opp i kil­dene som bruker av gården. Hun og Jacob Falch blir så bo­ende på sine gårder til en gang mellom 1825 og 1830. Da overtar   deres   sønner,   Jens   Loss Michaelsen. Henrik Falch fikk sin gårdpart tilbygslet av prosten på Helgeland, Paul Gårder, som var prest i Alstahaug. Vi husker jo at Sennesvik øvre tilhørte, for 4 punds ved­kommende, Herøy kirke. Og således er det at Paul Gårder, som var prost på Helgeland og hadde overoppsynet med kirkene der og deres eiendommer, kunne utstede bygselbrev til Henrik Falch, Sennesvik.

Henrik Falch fødde i alminnelighet 6 kuer, noen ungfe, 12 sauer, noen geiter og 1 hest på sin gård. Den største inn­tekt hadde imidlertid Henrik av fiskeriet, som han drev både vinter og sommer, skriver O. J. Lauvdal. Han hadde sin rorbod stående i Skaftnes ytre, der rorbodmuren ennå er synlig og fiskekaia likeså. Henrik Falch hadde eiendommen Sennesvik øvre som bygslet eiendom til året 1834, men vil­kårene var jo da slik at han ikke hadde lov til å selge eller utstykke eiendommen. Dette ville Falch ikke finne seg i, og han søkte derfor kongen om å få kjøpe eiendommen. Dette ble ham innvilget, og skjøte ble så utstedt i 1834, tgl. 1836. Kjøpesummen var 130 spdlr. Men Henrik Falch var ikke den første selveier på Sennesvik øvre. Det var hans søstersønn Andreas Dahl. I 1833 fikk denne kgl. skjøte på den part Jens Loss Michaelsen hadde brukt.

Før vi nå går videre, skal vi slå opp i matrikkelen for 1838. Her har Sennesvik øvre fått matrikkelnr. 59, som gården har den dag i dag. Gården er delt i to: Sørparten, oppsitter Henrik Falch, og Nordparten, oppsitter Andreas Dahl. Sørparten får i denne matrikkel ny skyld 1 daler 3 ort 2 skilling, og Nord­parten får ny skyld 1 daler 2 ort 15 skilling. Gårdens samlede skyld er da 3 daler 17 skilling.

Og så går vi til noen folketellingslister i tiden 1825—1855. I 1825 bor der tilsammen 15 mennesker på Sennesvik øvre. I 1835 er folketallet steget til 19, herav er to selveiere, 8 fiskere, 2 jordløse husmenn og 9 tjenestefolk. I 1845 er folke­tallet 24, og i 1855 30. En liste over utsæd og kreaturhold fra 1845 gir disse tall for Sennesvik øvre: Utsæd: 4 tønner bygg, 8 tønner poteter. Kreaturhold: 2 hester, 16 storfe, 40 sauer, 6 geiter og 3 svin.

Og så tilbake til Henrik Falch og Andreas Dahl. Den siste ble ikke så gammel på sin gård. Da han og sønnen Arnt en vinter rodde fiske på Steine, kom de ut for en storstorm, og begge satte til på sjøen. Andreas Dahls hustru, Maren Tobine, satt deretter som enke med eiendommen i flere år. Hun døde i 1887, 88 år gammel. Sørparten av Sennesvik øvre eiddes og bruktes fremdeles av Henrik Falch. Han var nå kommet langt opp i årene, men tross dette ville han ikke oppgi gårdsdriften og fiskeriet, skriver Lauvdal. Om vinterkveldene, etter at han var ferdig i rorboden, gikk han alltid hjem til Sennesvik. En kveld kom han dog ikke hjem til vanlig tid, og hans hustru gikk da ut og lette etter ham. Hun fant ham liggende på veien, rammet av slagtilfelle. Hun fikk ham hjem, men han ble sykelig fra den tid, og i året 1861 døde han. Han hadde da arbeidet seg frem til en velholden mann, og etterlot seg en ganske stor formue.

Boet etter Henrik Falch ble nå delt mellom arvingene. Skifteretten ble holdt på sorenskrivergården Råvold i 1861, og boets gård ble taksert til 550 spdlr. Hvor mye det øvrige ble taksert til er ikke oppgitt. Det ble bestemt at Henrik Falchs sønn, Christian Rask Falch, for fordring, gave og arv skulle beholde boets gård for kontant 70 spdlr. 45 skilling, men han skulle da betale skifteomkostningene og svare enken, Berthe (Berit) Christophersdatter, kår for hennes livstid. Imidlertid ville Christian Falch beholde innbo, båter og fiskebruk, og de andre arvinger gikk da med på dette, men ville da ha alt utbetalt kontant. Dette kunne ikke Christian Falch klare, og han så da ingen annen råd enn å selge noe av eien­dommen for å løse ut arvingene. Han solgte da halvparten av eiendommen til [http://www.geni.com/people/Michael-Elliston/3 av den gjenværende eiendom til værfaren Jens Christoffer­sen, som var kommet fra Hamarøy. Det var nå tre brukere på søndre halvpart av Sennesvik øvre.

I forslaget til ny fordeling av matrikkelskylden fra 1866 får vi meget gode opplysninger om gårdene i Sennesvik øvre. På Sørparten treffer vi Christian Henriksen Rask Falch og Elias Tetlie. Gårdens åker og dyrkede eng er på tilsammen 96 mål «sand- og myrjord». Fjellslått 6 à 8 lass høy. Gården har udyrket jord som er skikket til oppdyrking. Årlig utsæd 14 tønner poteter og 3 tønner bygg. Årlig avling 6 fold poteter, 4 å 5 fold bygg, 90 lass høy. 2 hester, 12 storfe og 25 småfe. Gårdens havnegang er brattlendt, «bekvemt beliggende, men mindre tilstrekkelig». Ingen ved, ubetydelig torvland på av­sides sted. Lettbrukt. «En ubetydelig husmannsplass er felles for begge parter i gården». På Nordparten treffer vi Andreas Dahls enke. Gårdens skyld er 1 daler 2 ort 15 skilling. Størrel­sen av denne gårds åker og dyrkede eng er 130 mål, sand-og myrjord. Fjellslått 6 à 8 lass høy. Ingen udyrket jord som er skikket til oppdyrking. Utsæd 14 tønner poteter, 3 tønner bygg. Avling 6 fold poteter, 4 à 5 fold bygg, 60 «dobbelte» lass høy. 2 hester, 13 storfe, 30 småfe. Gården er mer enn alminnelig godt dyrket. Lettbrukt. Ubetydelig torvland på avsides sted.

Av folketellingen 1865 ser vi hvem som lever og virker i Sennesvik øvre dette år. Det er, utenom de fire gårdbrukere og selveiere, Christian Falch, Elias Tetlie, Jens Christoffersen og enken Maren Dahl, og deres ektefeller og barn, også hus­mannen på Moen, Sivert Olsen, 35 år, g.m. Anne Andreasdatter, f. i Vågan, 26 år, og deres barn, Markus, 4 år, og Petra, 2 år.

Vi vender nå tilbake til Nordparten, hvor vi husker at Andreas Dahls enke, Maren Tobine, satt med bruket. I 1871 er der skjøte fra henne til Hans Uthaug på denne gård. Hans Ut­haug var g.m. datter av Maren Dahl, Simonette Dahl. — Eiendommene i Sennesvik øvre lå ennå i teigblanding, men i 1870 forlangte Uthaug utskiftning, og i 1871 ble offentlig utskiftning holdt på Sennesvik øvre av utskiftningsformannen Georg Chr. Mohr og de av fogden oppnevnte menn: gård­brukerne Hans Andreas Pettersen, Storeidet, og Lars Grå Olsen, Bolle. Av brukerne møtte Elias Tetlie, Christian Falch, Jens Christoffersen og Hans Uthaug. Den del av eiendommen som ved utskiftningen falt på Christian Falch var svært vannsyk og lite oppdyrket, men Christian Falch grøftet og dyrket opp, så han til slutt hadde for til 4 kyr, hest og en del småfe. Dette var dog ikke nok til levevei. Men Christian Falch sto ikke fast for det. Han fikk seg nå høvelig båt og bruk, ble høvedsmann og rodde fiske, og fikk ord for å være det man i den tid kalte «storfisker», skriver Lauvdal.

I 1881 solgte Hans Uthaug sin gård til Johannes Wærstad og Nils Beyer Christensen for kr. 8800, med halvparten på hver. Johannes Wærstad var fra Inderøy ved Trondhjem. Han kom til Svolvær i sine unge år. Der drev han fiske og rodde med posten. Fra Svolvær kom Johannes til Sennesvik. Der ble han gift med Tyri Margrethe og kjøpte, som nevnt, halvdelen av H. Uthaugs eiendom og bodde der. Sønnen, Nils Wærstad, overtok så eiendommen etter faren. Hans skjøte er tinglest 7. september 1881. Men da Wærstads eiendom lå i fellesskap med Nils Beyers eiendom, ble delingsforretning avholdt ved de av fogden oppnevnte menn: Johan Larsen, Storfjord, Elias Tetlie, Sennesvik, Nils Johan Nilsen, Sennesvik, og handelsmann C. Bang, Steine. Nils Beyer fikk da den nordre del og N. Wærstad den søndre del. Da Nils Beyers part var lite opparbeidd med grunt og dårlig jordsmonn, fikk han et noe større areal.

Nils Wærstad var en meget flink gårdbruker. Han var den første i Sennesvik som forsøkte å så grasfrø i åker. Han fikk herav stor avling, og han ble således foregangsmann for de andre gårdbrukere. Som biinntekt drev han fiskekjøp og guanosamling. Nils Wærstad var en «altmuligmann». Han hadde god forstand og innsikt, skriver Lauvdal, så han greidde å utføre skomakerarbeid, bygningsarbeid, båtflikkingsarbeid, murerarbeid m.m. uten fagutdannelse. Nils Wærstad døde i 1933, og hans hustru Kaia, f. Tetlie, satt da med gården til hun solgte den til sønnen Edmund for kr. 5 000.

Nils Beyer var fra Jennestad i Vesterålen, og derfra var også hans hustru, Martha. Som tidligere nevnt kjøpte Nils Beyer den nordlige del av Uthaugs eiendom. Den var imid­lertid lite dyrket og ga lite inntekt. Nils dyrket jo litt, men han hadde få kreaturer. Der ble således lite gjødsel og dårlig avling og dermed ulønnsom drift. Det ble da fiskeriet som ble hans viktigste inntektskilde, og enkelte vintrer tjente han godt. Men utgiftene var store, og til tross for iherdig strev nådde han ikke opp til noen virkelig velstand. Da Nils Beyer var kommet noe opp i årene, solgte han eiendommen til Ludvig Hansen, som var blitt gift med hans datter Helmine. Nils Beyer tok da kår av eiendommen, bygde seg kårstue nede ved stranden og flyttet dit. Ludvig klarte ikke utgiftene på eiendommen, og etter ca. seks års forløp måtte Nils Beyer ta eiendommen tilbake, og Ludvig leide seg hus i Skaftnes. Nils Beyer nedsatte så en husmann på sin eiendom. Han fikk en liten plass som snaut ga for til en ku. Husmannen het Ole Christensen. Han var sønn til Christen Olsen, Tåen. Han var først g.m. Anne Rønning fra Melhus i Gauldalen, og med henne hadde han følgende barn: Hildur, Ingeborg, Normann, Kristian, Jenny og Anne. Annen gang ble han g.m. enken Anne Jensdatter fra Herjangen i Ofoten. Med henne hadde han barna Kristian og Aksel. Anne Jensdatter hadde tidligere vært g.m. gårdbruker og arbeider Johan fra Bjerkvik i Her­jangen, og med ham hadde hun bl.a. sønnen Hans Johansen, som nå bor i Leirvik. Ole Christensen og hustru Anne betalte i plassavgift kr. 25 pr. år.

Nils Beyer hadde ikke eiendommen j så mange år etter at han hadde tatt den tilbake fra Ludvig Hansen. Han solgte den til lærer O. J. Lauvdal uten kårhefte i året 1907 for kr. 4 400. Størsteparten av de penger han fikk til overs brukte han til kjøp av en eiendom i Hamarøy til sin sønn Andreas, som ble g.m. Olga Tetlie. Andreas flyttet så dit og var der noen år. Men Nils Beyer forble i Sennesvik. Han omkom ved et ulykkestilfelle, og hans hustru oppholdt seg sine siste leveår på Hol gamlehjem. O. J. Lauvdal opparbeidet mesteparten av eiendommen, så den nå ser pen ut og gir alminnelig bra avling. I 1955 solgte han gården til sønnen Oddmund Lauvdal for kr. 19 000.

Christian Falch satt med sin gård til 1892. Da er der skjøte fra ham til sønnene Arnt, Jens og Karl. Arnt satt med sin gård til 1904. Da er der skjøte fra ham til broren Joakim for kr. 1 000, Jens  Christoffersen  satt  med  sin  part  av  Sørparten  til 1878. Da er der skjøte fra ham til sønnen Carl Magnus Jensen. Carl Jensen satt så med denne gård til 1894, da han selger til Hans Fredriksen for kr. 3 000.

Elias Tetlie, som kjøpte halvdelen av Christian Falchs eiendom, bygde sine hus i Nordgården og drev jordbruk og fiskeri. Sønnen Nikolai, som ble g.m. Dorthea, datter til Daniel Olsen, Tåen, bodde til å begynne med hjemme hos faren og rodde fiske sammen med ham. Men da han gjerne ville ha noe for seg selv, fikk han et lite stykke av farens eiendom nede ved sjøen. Dette stykket er blitt kalt Klubben. Der bygde han seg hus, kjøpte seg en stor fembøringsbåt og drev fiske som høvedsmann. Han bygde seg båtnaust i Rånna og satte opp en del fiskehjeller her. Da faren, Elias Tetlie, ble så gammel at han ikke lenger evnet å streve med eien­dommen, overtok Nikolai Tetlie sammen med sin bror Andreas Tetlie eiendommen og flyttet til Nordgården. Elias Tetlie fikk da kår av eiendommen. Fra nå av drev Nikolai fiskekiøp på fartøy en tid på Steine og senere på Ure, delvis sammen med J. M. Johansen, Stamsund, og sin bror, Andreas Tetlie. Imidlertid døde kårmannen Elias Tetlie i 1901, og Andreas Tetlie ble g.m. Marie, datter til skomaker Peter Mikkelsen, Finstad. I medgift fikk Andreas Tetlie eiendommen Apnes og flyttet dit. Nikolai Tetlie overtok da farseiendommen alene og drev den godt. Nikolai Tetlie drev en tid handel på sin eiendom i Sennesvik, men handelen ville ikke lønne seg, og han solgte da både handelsforretningen og eiendommen til Jørgen Dahl og hustru Konstanse. De hadde eiendommen og handelen kun en kort tid. Dahl gikk nemlig konkurs, og eien­dommen kom til auksjon og ble kjøpt av Andreas Tetlie, som igjen solgte den til Andreas Beyer og Einar W. Tetlie. Da Nikolai Tetlie solgte eiendommen til Jørgen Dahl, forbeholdt han seg rett til fritt hus og et lite jordstykke, og dette beholdt han til sin død. På sine siste dager var han meget sykelig og sengliggende, skriver Lauvdal. Han døde i 1938. Da han hadde hele eiendommen, nedsatte han en husmann, Peder Jakobsen og hustru Henrikke, på en utkant av eien­dommen med en plassavgift på kr. 25 pr. år. Peder Jakobsen var dårlig økonomisk stillet. Han døde i året 1936, og hans hustru døde i året 1941. Deres hus ble solgt til Einar W. Tetlie.

Og så er det litt om husmennene.

Brukerne av Sennesvik øvre har i årenes løp nedsatt flere husmenn på den felles utmark. Den første husmann her var Ole Jansen, som bodde på sin plass i 1801, og plassen het Svarthammerplass. Men om Ole Jansen vet vi nesten intet. Den første husmann vi vet noe mere å fortelle om er Sivert Olsen, husmann på Moen, f. omkr. 1830, g.m. Anne Marie Andreasdatter, f. omkr. 1838 i Vågan, eller muligens Valberg. De hadde fem barn vi kjenner: Markus, f. 1862, Tjodolf, f. 1868, Petrine (eller Petra) Johanne, f. 1865, Kristine Marie, f. 1874, og Lise Josefine, f. 1882. Markus ble gift og flyttet til Råen, Sennesvik nedre. Etter Sivert fikk sønnen Tjodolf plassen. Hans hustru het Gurine. De hadde flere barn, men ingen av dem tok plassen etter faren. Den ble i 1925 over­dratt til Henry Hansen 03 hustru Dagmar. Vi tror at Sofie Amalie, f. 1870, som ble g.m. Henrik Johansen, Holsmoen, var datter av Sivert Olsen; merkelig nok nevnes hun ikke som datter i folketellingen 1875. Men ved folketellingen 1891 bodde hun og Henrik hos Sivert Olsen.

På plassen Langryggen, eller Langryggstranden, bodde først husmann Edvard Johnsen og hustru Kaja. Foruten plassen høstet Edvard også i slåttf jellet, så han fikk for til en ku og noen sauer. For å skaffe seg biinntekt var han graver ved Tåen kirkegård, og dessuten kjøpte han fisk for J. M. Johansen, Stamsund, på Urevågen, Han betalte en plassavgift av kr. 30 pr. år. I året 1915 frasa han seg plassen og flyttet til sin datter i Trondheim, hvor han døde.

Etter Edvard Johnsen festet Normann Olsen og hustru Josefine plassen. Normann Olsen er sønn av husmann Ole Christensen, Sennesvik øvre, i hans første ekteskap, og hans hustru, Josefine, er fra Self jord i Flakstad. Da Normann Olsen overtok plassen, ble plassavgiften forhøyet til kr. 40 pr. år. Plassen var nemlig da bra oppdyrket og gav bedre avling enn da Edvard Johnsen festet den. Normann Olsen og hustru Josefine har følgende barn: 1) Bernt Olsen, g.m. Haldis Lauvdal, Sennesvik, 2) Anne Olsen, g.m. Osvald Pedersen, bor på Maurnes, Liland i Vesterålen, 3) Gudrun, g.m. Leif Simonsen, bor på Tennes i Bjarkøy, 4) Fridtjoff Olsen, g.m. Valborg Wiik fra Vik i Buksnes, bor på Strandlandet i Vester­ålen, hvor hun har kjøpt et bureisingsbruk av «Ny Jord», 5) Ole.

På plassen Langryggen nr. 2 bodde husmann Ole Johan Olsen og hustru Ingeborg Kristine Jakobsdatter. Ole Olsen var f. 1844 i Vevelstad på Helgeland. Han kom som dreng til Larsen i Storfjord. Der ble han g.m. Ingeborg Jakobs­datter, Finnesset, Storfjord. Ole Olsen og hustru bodde først en tid på Mølna i Finstad, flyttet så til Herteigen, hvor de bodde ca. 2 år. Derfra flyttet de til Kylpesnes, hvor de bodde i en rorbod som tilhørte Jens Loss og Peter Mikkelsen, Fin­stad, og Nils Nilsen, Tåen. Derfra flyttet de til plassen Moen,  og senere overtok Ole Olsen plassen Langryggen.

 

Julius og Amalie Larsen  

I plassavgift skulle han svare tre dagers pliktarbeid til hver av gårdbrukerne i Sennesvik øvre. Han dyrket opp plassen og bygde hus der, og ble på plassen til sin død. Ekteparet hadde følgende barn: 1) Joakim, gift og bor i Narvik, 2) Olaf, g.m. Josefine fra Unstad i Borge. De festet en plass under Sennes­vik. Ole Olsen hadde dessuten barnene Arnt, Sofie, Josefine og Amalie. Da Ole Olsen døde, overtok Sigvart Larsen og hus­tru plassen i året 1927.

Også en annen plass, kalt Gjerdet, ble bortsatt til Julius Larsen og hustru Amalie. Julius Larsen var født på Svarholt i 1867. Hans foreldre var Lars Berntsen,    Svarholt,    og    pike Elisabet Enoksdatter. Julius Larsen fikk til slutt kjøpe plassen som eiendom. Hans hustru Amalie døde først, og Julius døde den 14. september 1940. Han etterlot seg flere barn, og av disse overtok Antora og Harry Larsen eiendommen. Vi skal så gi noen opplysninger fra folketellinger og ma­trikler. I følge folketellingen i 1875 hadde oppsitterne i Sennes­vik øvre en besetning på 5 hester, 1 okse, 23 melkekyr, 6 ung-naut, 68 sauer, 13 geiter og 6 svin. Gårdens utsæd var 37 tønner poteter, 1 tønne bygg og 2 tønner havre. Og så ma­trikkelen for 1891: Bruksnr. 1, Sørparten, Elias Tetlie, urevi­dert matrikkelskyld 4 ort 1 skilling, revidert skyld mark 2,27. Bruksnr. 2, Sørparten, Christian (Kristian) Henriksen (Falch), urevidert skyld 2 ort 17 skilling, revidert skyld mark 1,51. Bruksnr. 3, Sørparten, Carl Jensen, urevidert skyld 1 ort 8 skilling, revidert skyld mark 0,76. Bruksnr. 4, Nordparten, Nils Wærstad, urevidert skyld 3 ort 20 skilling, revidert skyld mark 2,91. Bruksnr. 5, Nordparten, Nils (Beyer) Christensen, urevidert skyld 3 ort 19 skilling, revidert skyld mark 2,91. — Og så matrikkelen for 1907: Bruksnr. 1, Sørparten, Nikolai Tetlie, skyld mark 2,27. Bruksnr. 2, Sørparten, Jens, Karl og Joakim Christianssønner, skyld mark 1,51. Bruksnr. 3, Sør­parten, Hans Fredriksen, skyld mark 0,76. Bruksnr. 4, Nord­parten, Nils Wærstad, skyld mark 2,91. Bruksnr. 5, Nord­parten, lærer O.  J.  Lauvdal,  skyld mark 2,91.

Hjemmelsdokumenter.

Bruksnr. 1, Sørparten, av skyld mark 0,70. 1. Skjøte fra Elias Tetlies arvinger til Nikolai Tetlie for kr. 2 600, tgl. 1912. 2. Auksjonsskjøte til Andreas Beyer og Einar Tetlie for kr. 14 500, tgl. 1926. 3. Skjøte fra Einar W. Tetlie til Andreas Beyer for kr. 500 på halvpart herav, tgl. 1942. 4. Skjøte fra Nordahl Beyer til datteren Olga Annie Beyer for kr. 5 000, tgl. 1949.

Bruksnr. 2, Sørparten, av skyld mark 0,40. Utskilt fra bruksnr. 1 i 1870. Skjøte fra Jens Kristiansen til Bjørn Kristiansen for kr. 500, med kår til selger og hustru, tgl. 1944.

Bruksnr. 3, Sørparten, av skyld mark 0,35. 1. Skjøte fra Hans Fredriksen til Oskar Hansen for kr. 2 500, tgl. 1918. 2. Skjøte fra Oskar Hansen til Peder Arntzen for kr. 3 500, tgl. 1923. 3. Skjøte fra Peder Arntzen til Konrad Arntzen for kr. 3 500, tgl. 1928. 4. Skjøte fra Konrad Arntzen til Einar og Egil Arntzen for kr. 3 000, tgl. 1935.

Bruksnr. 4, Nordparten, av skyld mark 2,82. Skjøte fra Nils Wærstads enke, Kaia Wærstad, med samtykke fra arv­ingene, til sønnen Edmund Wærstad for kr. 5 000, tgl. 1934.

Bruksnr. 5, Nordparten, av skyld mark 2,45. Utskilt fra bruksnr. 2 i 1880. 1. Skjøte fra Nils Beyer Christensen til O. J. Lauvdal for kr. 4 400, tgl. 1907. 2. Skjøte fra O. J. Lauvdal til sønnen Oddmund Lauvdal for kr. 19 000, tgl. 1955.

Bruksnr. 6, Klubben, av skyld mark 0,29. Utskilt i 1917 fra bruksnr. 1. 1. Skjøte fra N. Tetlie til Lauritz Mikalsen for kr. 1665, tgl. 1918. 2. Skjøte fra Lauritz Mikalsen til Konrad Arntzen for kr. 2 500, med kår til selgerne, tgl. 1931.

Bruksnr. 7, Slettvoll, av skyld mark 0,42. Utskilt i 1923 fra bruksnr. 2. Skjøte fra Joakim Kristiansen og Jens Kristiansen med samtykke fra Karl Kristiansen til Kåre Kristiansen for kr. 2 500, med forbeholdt kår til Joakim Kristiansen og hustru, samt forkjøpsrett for Joakim, tgl. 1949.

Bruksnr. 8, Bakke, av skyld mark 0,48. Utskilt fra bruksnr. 2 i 1923. Skjøte fra Karl Kristiansen til sønnen Reidar Kristiansen for kr. 4 000, tgl. 1924.

Bruksnr. 9, Teigen, av skyld mark 0,18. Utskilt fra bruksnr. 1 i 1925. Skjøte fra Nikolai Tetlies arvinger til Normann Tetlie for kr. 600, tgl. 1953.

Bruksnr. 10, Nergård, av skyld mark 0,17. Utskilt fra bruksnr. 1 i 1926. 1. Skjøte fra Andreas Beyer og Einar W. Tetlie til Nikolai Tetlie for kr. 3 000, tgl. 1927. 2. Auksjons­skjøte til Nordahl Beyer på denne eiendom, frasolgt Nikolai Tetlies dødsbo, tgl. 1939.

Bruksnr. 11, Rabakken, av skyld mark 0,19. Utskilt fra bruksnr. 3 i 1927. Skjøte fra Arnt Kristiansen og Henriette Kristiansen til Peder Arntzen på dette bruk og bruksnr. 16 for kr. 2000, med kår til selgerne, tgl. 1940.

Bruksnr. 14, Nordheim, av skyld mark 0,18. Utskilt fra bruksnr. 1, 2, 3, 4, 5, 7, 8 i 1930. 1. Skjøte fra Andreas Beyer m.fl. ti] Julius Larsen for kr. 1 000, tgl. 1930. 2. Skjøte fra Julius Larsen til sønnesønnen Harry Larsen for kr. 2 300, med kår til selger, tgl. 1937.

Bruksnr. 15, Teigland, av skyld mark 0,02. Skjøte fra Niko­lai Tetlie til Normann Tetlie for kr. 300, tgl. 1937.

Bruksnr. 16, Nergård, av skyld mark 0,19. Utskilt fra bruks­nr. 11 i 1937. Skjøte fra Arnt Kristiansen og Henriette Kristi­ansen til Peder Arntzen for kr. 2 000, for dette bruk og bruksnr. 11, tgl. 1940.

Bruksnr. 17, Solheim, av skyld mark 0,69. Utskilt i 1938 fra bruksnr. 1. Skjøte fra Andreas Beyer til Einar W. Tetlie for kr. 2 000, tgl. 1941.

Bruksnr. 18, Sletten, av skyld mark 0,06. Utskilt i 1939 fra bruksnr. 7. 1. Skjøte fra Joakim Kristiansen med sam­tykke fra Jens og Karl Kristiansen til Bjarne Kristiansen for kr. 500, tgl. 1939. 2. Skjøte fra Bjarne Kristiansen til Kåre Kristiansen for kr.  12 500,  tgl.  1948.

Bruksnr. 19, Moa, av skyld mark 0,12. Parsellen ble i 1949 utskilt fra bruksnr. 1, 2, 3, 4, 5, 6, 7, 8, og 17, og hovedbrukene har fortsatt hjemmel.

Bruksnr. 20, Langryggen, av skyld mark 0,08. Utskilt i 1948 fra bruksnr. 1, 2, 3, 4, 5, 6, 7, 8, og 17. Skjøte fra hjemmelsinnehaverne til Normann Olsen for kr. 1500, tgl. 1949.

Bruksnr. 21, Solheim, av skyld mark 0,21. Utskilt i 1949 fra bruksnr. 1, 2, 3, 4, 5, 6, 7, 8, og 17. Hovedbrukene har fortsatt hjemmel.

Bruksnr. 35, Solheim, av skyld mark 0,30. Utskilt i 1955 fra bruksnr. 5. Skjøte fra O. J. Lauvdal til Ragnar Lauvdal for kr. 2 000, tgl. 1955.